Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bokhøstens beste biografi

Det beste lesestoff man kan tenke seg, i påvente av 2005 og 200-årsjubileet for H.C. Andersens fødsel.

BOK:

Jens Andersens bok om H.C. Andersen gir oss bilder av en mann med behov for ekstrem forvandling.

Det begynner med at en stygg og skranglete fjortenårig fattiggutt fra Odense farer hodestups inn i borgerskapets København. Der lirer han av seg sine arier, et par Holberg-snutter og noen egensnekrede rim. Og gråter en god skvett.

Slik la H.C. Andersen grunnlaget for sin litterære karriere, for det han siden kalte «Mit livs eventyr», mot alle odds. Gjennom sitt oppsøkende teater hadde han snart skaffet seg mesener, til skolegang så vel som til diktning. «Ta meg som jeg er!» sa han. Og ville man ikke, så tvang han seg på. Andersen var alltid villig til å gi den ubudne gjest et ansikt. Og selv om han siden skulle bli både berømt og feiret, kunne ingenting overgå den beundring han hadde for seg selv.

Individ og historie

Jens Andersen gir bilder av en mann som var som skapt til å være annerledes. En fyr med behov for ekstrem forvandling, både utseendemessig og sosialt. Og kunsten ble til hjelp.

Her forstås dette merkelige individet ut fra en mangslungen kulturhistorisk kontekst. Det er dansk gullalder, romantikkens høystemte idealer, viktorianske mannevennskap, dansk sedelighetshistorie (eller mangel på sådan), skole-, teater- og vitenskapshistorie, samt fargerike glimt av det Europa Andersen la for sine føtter. Og underveis er det også religion, politikk, reisevirksomhet og kjendisliv - og selvsagt et ustyrlig og imponerende forfatterskap, i mange sjangere.

Kjønn i bevegelse

image: Bokhøstens beste biografi

I likhet med den amerikanske drømmen hadde også romantikkens genikultus sine vinnere. Deriblant Andersen. Han iscenesatte seg etter oppskriften, og ble raskt oppfattet som «geni» og «en original natur». Hans biograf lar seg ikke forføre av romantikkens ideologi, og påviser alskens strategier og mytedannelser, uten at han gjør Andersen mindre enn han bør være.

For det skal sies om Andersen, slik Georg Brandes gjorde det: «Det skal mot til å ha talent.»

I ei tid som vår kan man vanskelig unngå å fokusere på Andersens seksualitet. Den var nemlig av det ubestemmelige slaget, og åpenbart også et sentralt tema for den biograferte. Selv refererte han til sin «halve kvinnelighet». Og Kierkegaard spottet denne «mellombestemmelse», en blomst med Han og Hun på samme stengel. Andersen hadde ikke følt seg hjemme verken på Mars eller Venus.

I tillegg til å være forelsket i seg selv, forelsket Andersen seg dermed i mennesker av begge kjønn, men helst sitt eget. Han dyrket en serie intense, platoniske vennskap.

Her behandles dette temaet akkurat så historisk sensitivt og nyansert som man kunne håpe. Og biografens perspektiv fører til at «Improvisatoren» og «Kun en Spillemand» karakteriseres som «kjønnsromaner» like så mye som «kunstnerromaner». Kanskje passer en slik tilnærming særlig godt på en forfatter som nektet å godta estetiske tvangstrøyer, som sto for et totalprosjekt der liv og kunst skulle smelte sammen.

Biografen tar altså utfordringen om å la verk forholde seg til liv, uten at fortolkningene virker tvingende. Tekstene uttrykker Andersen; men ingen påstår at det er alt de gjør.

Bli som barn

Er det så ingen minus? Kanskje at dette nesten uunngåelig må bli et verk til Danmarks ære. Og at Andersen dermed fristes til å kalle Andersen «den første» og å markere for store brudd i forhold til den ganske verdenslitteratur. Samt at biografen tidvis er fanget i oppfatningen av at modernismen representerer selve litteraturens fylde, i hvis retning all tidligere skrift har beveget seg. Dermed blir Andersen «litt av en modernist» eller «en av modernismens viktigste forutsetninger» - og noe nær kubist på grunn av sin hang til å lage papircollager.

Men dette er plukk. På tross av mediestøyen rundt enkelte hjemlige utgivelser drister jeg meg til å foreslå at «H.C. Andersen» kan være årets beste litterære biografi på norsk.

Barnas mann

Biograf Andersen er nøkternt vurderende, aldri svulstig. Formuleringskunsten er av det avdempet ironisk-konsise slaget, som at «Diktere kan være glemsomme når de forteller om sitt liv» eller «på papiret var det ingen grenser for H.C. Andersens lyst».

Og på tross av avstanden til posøren påkalles leserens sympati når Andersen fortjener det. Man blir dus, slik eventyrforfatteren så gjerne ville det, uten at det blir klamt og tårevått.

På mange måter var H.C. Andersen som et barn. Og i verdenslitteraturen blir han stående som en barnas forfatter. «Barnet er mannens far,» skrev Wordsworth. Og i eventyret «Snedronningen» kommer Andersen, ikke helt uten forelegg, med oppfordringen om «å bli som barn igjen». Lett for ham å si, kan man innvende - uten at det gjør anmodningen mindre vesentlig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media