Bokklubbene og litteraturen

Sammenliknet med resten av verden er det ingen bokklubber som har så stor dekning i befolkningen og samtidig holder så høy kvalitet på sine hovedboksutgivelser som Bokklubben Nye Bøker, skriver Gjermund Stenberg Eriksen og Erlend Sørskaar til /ordskiftet.

Sammenliknet med resten av verden er det ingen bokklubber som har så stor dekning i befolkningen og samtidig holder så høy kvalitet på sine hovedboksutgivelser som Bokklubben Nye Bøker, skriver Gjermund Stenberg Eriksen og Erlend Sørskaar til /ordskiftet.

Artikkelforfatterne, Gjermund Stenberg Eriksen og Erlend Sørskaar, var to av fem studenter bak rapporten "Vår ære og vår makt", skrevet på Gradssemester ved Universitetet i Oslo for De norske Bokklubbene. Eriksen går på Nordisk hovedfag på UiO, arbeider som vit.ass ved Gradssemester samme sted og er konsulent i Bokklubbene, mens Sørskaar er cand.philol med Nordisk hovedfag og arbeider nå i Bokklubben Krim og Spenning.

De norske Bokklubbene har siden starten hatt en omstridt posisjon i det litterære Norge. Allerede fra Den norske Bokklubben ble etablert i 1961, men også særlig etter at de etablerte den første samtidigbokklubben i 1976, Nye Bøker. I dag består De norske Bokklubbene av 10 ulike klubber med en total medlemsmasse på ca. 620 000 medlemmer, hvor ca.220 000 er medlemmer av Nye Bøker. Det vakte også oppsikt da Cappelen solgte seg ut og startet egen samtidigbokklubb i 1992, etter at de hadde blitt kjøpt opp av svenske Bonnier.

Hovedproblemstillingen i vår forskningsrapport "Vår Ære og Vår makt" var hvilken rolle samtidigbokklubbene har hatt for ny, norsk skjønnlitteratur. Eller: Hvordan har De norske Bokklubbene forvaltet sin makt i det litterære feltet, og da særlig markedslederen Nye Bøker. Vi vil her kort redegjøre for noen av våre undersøkelser, før vi ser noe nærmere på klubbens litterære makt og kvalitet. Hovedkonklusjonene i vår rapport bærer preg av at vi mener å ha påvist De norske Bokklubbenes positive bidrag til det litterære feltet, om enn deres markedsdominans også har sine uheldige sider. Særlig dersom man ønsker seg en utjevningspolitikk i en allerede gjennomregulert bokbransje.

Rapporten

Målet med rapporten for De norske Bokklubbenes del var å få faktabelagt en del sider av sin virksomhet som til stadighet har blitt utsatt for kritikk. Det resulterte da også i noen del-undersøkelser som avisene i ettertid stort sett omtalte som "intet nytt under solen". Dette var selvsagt de samme avisene som har vært kamparenaer for de ulike debattene gjennom 90-tallet. Likevel er det viktig for en skikkelse av De norske Bokklubbenes størrelse å dokumentere disse sidene ved sin virksomhet. Delundersøkelsene vi tenker på er bokklubbenes positive innvirkning på bokhandelsalget og deres utvilsomme bidrag til det norske lesemønsteret. At lesemønsterets utvikling de siste 40 årene er påvirket av en rekke andre faktorer som økt velstand og høyere utdanningsnivå er selvsagt, men framveksten av bokklubber er også svært viktig. Det som er den sentrale endringen er at bredden av det norske folk gikk fra å lese generell litteratur som biografier, humor- og kokebøker, og over til å lese skjønnlitteratur.

Tross dette er det klart at andre delundersøkelser i rapporten ikke kan gi endelige svar, men blir stående som et innlegg man kan si seg enig eller uenig i. Da tenker vi særlig på samtidigbokklubbenes litterære nivå og bokklubbenes maktposisjon i det litterære Norge. Nye Bøker får alltid høre om deres urkommersielle linje og at de er til skade for bredden av litteratur. Men la oss først se på noen andre omstridte sider.

Makt

En stor del av arbeidet vårt var å sette seg inn i konkurransesituasjonen mellom alle aktørene i bokbransjen. Der fant vi ikke overraskende ut at Nye Bøker i aller høyeste grad setter den litterære dagsorden med sin markedsdominans. Ingen forlag eller forfatter sier nei til en hovedboksutgivelse og ingen sier nei til når det skal skje. Kort sagt velger Nye Bøker hvem, hva og når, og setter således den litterære dagsordenen.De definerer også hva slags opphavsrettigheter De norske Bokklubbene skal ha gjennom sine karensavtaler, og fastlegger dermed standarden for hva slags klubbstruktur vi har i Norge. Nye Bøker, som er den soleklart største klubben, får det slik de vil ha. De har ca. 140 000 flere medlemmer enn de to nest største samtidigbokklubbene, Bokklubben Dagens Bøker og konkurrenten Cappelens Bokklubb. Disse to kjemper seg i mellom, om enn ikke utelukkende om de samme titlene. Disse klubbene har selvsagt en noe annerledes profil.

En hovedbokutgivelse betyr en enorm inntekt for de forfatterne det gjelder, noe som selvsagt fører til store økonomiske forskjeller i forfatterstanden. For å gi et lite bilde av tallene uten å bli kjedelig, kan man jo opplyse om at Nye Bøker på årsbasis alene omtrent selger mer ny, norsk skjønnlitteratur enn alle bokhandlene i landet til sammen, og alle salg av hovedbøker går inn på topp 25 listen over de mest solgt bøkene i landet per år. Et eksempel fra en slik liste kan lett illustrere deres posisjon og bidrag til spredningen av skjønnlitteraturen. La oss ta som eksempel 1993, som er den foreløpig siste listen over bokhandelsalg utarbeidet av Sverre Tusvik. Ut fra disse listene ser man at av de 20 mest solgte bøkene gjennom bokhandel, er åtte skjønnlitterære, men dersom man legger til bokklubbtallene så blir tallet 12, og samtlige skjønnlitterære var hovedbok i Nye Bøker. Et symptom på samtidigbokklubbenes manglende mot, var at dette var det året de ikke antok Utsikt til Paradiset av Ambjørnsen.

Litterært nivå

Vi befattet oss kun med Nye Bøkers utgivelser av norsk skjønnlitteratur i vår analyse av den litterære kvaliteten. Mange har påpekt at det har fulgt en sjangerkonsentrasjon i kjølvannet av aktualitetsbokklubbene, og at det videre har ført til et lavere litterært nivå. Framgangsmåten vi brukte var å sammenlikne hovedboksutgivelsene fra 1976 og fram til i dag, med en rekke litterære priser, Øystein Rottems nyeste litteraturhistorie og svenske bokklubbers utgivelsesprofiler. Vi ville se på Nye Bøker i sammenheng med sentrale smaksdommere i det litterære felt, men også sammenlikne med et land som ikke skiller seg nevnverdig fra vårt i utviklingen innen både kjøpekraft og utdannelse.

Hva gjelder sjanger fant vi ikke uventet ut at hovedbøkene i Nye Bøker er knyttet til den bredt anlagte, realistiske roman; det Rottem kaller "den mangfoldige realismen". Denne sjangerkonsentrasjonen er igjen innenfor det Pierre Bourdieu har døpt den midlere smak. Blant forfatterne finnes det en rekke gjengangere, den såkalte bokklubbadelen, og debutanter har det bare vært seks av på 24 år, og da helst allerede kjente skikkelser fra media, som for eksempel Linn Ullmann og Anne Holt. Det har altså vært begrenset satsing på underskogen av yngre forfattere.

Er da Nye Bøker til skade for litteraturen, slik en rekke personer har hevdet de siste tiårene. Det er særlig frykten for ensretting som er klisjéen som blir brukt i de fleste sammenhenger. Til det er det å si at det ikke er Nye Bøkers skyld at den bredt anlagte realistiske roman selger godt. Det er denne sjangeren som innenfor kvalitetssegmentet av utgivelser internasjonalt selger best. Nye Bøker velger ut bøker for en medlemsmasse på 220 000 mennesker, så en for utfordrende utgivelseslinje ville ganske enkelt føre til at et stort antall mennesker meldte seg ut. Vi sammenliknet Nye Bøker med de tre største bokklubbene i Sverige og kom ganske enkelt fram til at Nye Bøker er typisk norske. Den er best i verden. Det er ingen bokklubber som har så stor dekning i befolkningen og samtidig holder så høy kvalitet på sine hovedboksutgivelser.

Flertallet av forfatterne vi spurte i en undersøkelse knyttet til rapporten hevdet til og med at andre forfattere tilpasset sine tekster til bokklubbenes medlemsmasse. En universitetsansatt (som høyst sannsynlig har undervist begge undertegnede) mente sågar at utgivelseslinjen til Nye Bøker var av svært dårlig kvalitet. Det er slike virkelighetsfjerne utsagn som gir perspektiver. Kritikken av kvaliteten er en kritikk av lesernes lesemønster. Vi mener at kritkken er lite gjennomtenkt; man må regne med en viss treghet i en så stor masse. Først og fremst leser nordmenn god litteratur og handler deretter. Så får det heller være at de mange gjerne vil ha hørt om forfatteren før de kjøper en bok.

Et annet signal er at det fortsatt er slik at det er et kvalitetstegn, (om enn ikke alltid og ikke det eneste), å bli antatt av Nye Bøker. Dette forsått slik at det raskt blir stor oppstandelse dersom de bøkene hegemoniet forventer står på listene blir vraket, f.eks. Fløgstad og Faldbakken de siste årene. Hadde ikke Nye Bøker gjort så mye riktig som de tross alt gjør, så hadde støynivået først blitt mye høyere, for så å stilne totalt; det vil si at kulturlivet hadde gitt dem opp slik tilfelle er i Sverige. Der ville Bokbadet i beste fall gått på TV3 som en del av en spørrekonkurranse. De norske Bokkkubbenes vilje til å forplikte seg overfor den litterære dagsorden er en svært positiv side ved deres virksomhet, og må anses som en viktig del av den kulturelle forpliktelsen. Så får det heller være at de antakeligvis tjener penger på dét også.

Kunst og kommersialitet

Den slitte metaforen Børs og Katedral, står sentralt i de ulike aktørenes holdninger i bokbransjen. Hovedregelen i teorien innenfor det litterære feltet er at økonomisk suksess oppfattes som det motsatte av kulturell suksess. Eller som Bourdieu selv sa: "The field of cultural production is the economical field reversed." I den norske bransjen er ikke dette helt sant, siden norske lesere altså kjøper kvalitetslitteratur i haugevis, både i bokklubb og bokhandel.

Det er videre klart at bokklubbdrift er kommersiell drift på kulturelle produkter, noe de fleste debattanter overser at faktisk gjelder hele bransjen. Vår personlige oppfatning er at en såpass subsidiert bransje bør skilte med økonomisk forsvarlig drift kombinert med kulturelle forpliktelser, for å ivareta offentlig støtte. Momsfritaket på bøker og Innkjøpsordningene er så kostbare investeringer fra samfunnets side, at et krav til bransjen om effektiv drift er tjenlig og nødvendig. Vi har her til lands grunnet vår utsatte posisjon som et lite språkområde, lang tradisjon for å verne om vår litteratur spesielt og skriftkultur generelt. Dette oppfyller man med å vise til ansvarlighet både som kulturell - og kommersiell aktør.

Det som er viktig slik vi ser det, er at bokklubbene på grunn av sin markedskraft, synliggjør seg sterkt i den litterære samtalen, og kanskje i større grad også utenfor sine egne utgivelser. Dette gjelder både klubber som ligger under De norske Bokklubbene, som Nye Bøker og Bokklubben Dagens Bøker, men også de som ligger under Cappelen.

Da venter vi alle i spenning på den nye redaktøren i Nye Bøker og hennes/hans tiltredelseserklæring…