TILSYNELATENDE burde bokbransjen være harmonisk enige. Alle er jo for bøker. Alle er for både lesning og skriving, bredt bokutvalg og god distribusjon. De færreste ønsker aktivt å rasere norsk skriftkultur. Men hvis alle er enige om målene, hvorfor krangles det da slik i bokbransjen? I det siste har det haglet beskyldninger om mafiavirksomhet, svertekampanjer og ublu triksing.

Den mest sannsynlige forklaring er at alle prøver å ivareta sine egne interesser best mulig. Hvilke meninger man hevder, blir ganske enkelt definert av hvilken posisjon man har i systemet. I et fritt marked skifter man jo gjerne mening når man skifter jobb. Det er femti år siden forlagene startet med bokklubb. Slik solgte de direkte til lesere og omgikk bokhandlene. Bransjeavtalen måtte ikke stå i veien for at bøker skulle ut til folket. Mer av bokkrona gikk til forlagene. De kunne leve med det.

FØR ÅRTUSENSKIFTET må Geir Mork i Gyldendal og William Nygaard i Aschehoug ha analysert markedet og funnet ut at fortjenesten lå i vertikal kontroll. Matvarebransjen skremte. Der hadde sterke matvarekjeder som Rimi og Rema vunnet makt på bekostning av leverandører. Så forlagene kjøpte bokhandelkjeder. Når bokhandlene fikk en større del av bokkrona, gikk inntektene likevel til forlagene. I festtalene forsikrer forlagene at de vil godt. Regnskapstallene viser at de gjør det ganske bra også.