Bokormer i alle retninger

Bokormene som begynte å komme ut i fjor, følges i år opp med fire nye bøker der spriket er stort når det gjelder form og tema.

Arne Svingen, som debuterte for voksne med romanen «Handlingens mann», kommer nå med bokormen «Flekken». Her møter vi helten Hubert, som oppviser utrolige overlevelsesevner når det spisser seg til rundt ham. På vei til skolen utsettes Hubert for et fatalt uhell. En valp tisser på ham akkurat på det stedet på kroppen der smågutter bruker å tisse på seg. Det er selvfølgelig utålelig å komme til skolen med en slik flekk, selv om Hubert ikke er skyld i den selv. Svingen har fått mye moro ut av den desperate småguttens kamp for å bevare verdigheten.

Historien fortelles enkelt, og spenningsmomentene ligger tett. Det er ingen tvil om at det er handlingsdimensjonen som opptar Svingen. Særlig vil guttene kunne leve seg skrekkslagne inn i Huberts ville stunts. Som når han befinner seg på jentedoen uten bukse og jentene samler seg omkring båsen hans for å finne ut hvem som er der inne. I løsningen av denne situasjonen nærmer Svingen seg den magiske realismen. Boka er lett og velskrevet for barn, men det er en distanse i teksten mellom forfatter og barn som gjør den noe kjølig og sjarmløs. Vi kan beundre Hubert for hans mot og handlekraft, men lever vi oss inn i hans følelsesmessige stormer? Er Hubert en hjelper i nøden for den som faktisk tisser på seg på skolen? Med en sterkere empatisk nerve, som slett ikke trenger å være pedagogisk, ville boka til Svingen vært rikere. Det er kanskje ikke rettferdig å sammenlikne med forfattere som Ole Lund Kirkegaard og Erlend Loe. Men det er nettopp denne dimensjonen som gjør at disse legger et hav mellom seg og de fleste andre «kule» barnebokforfattere.

Motviljen mot boka forsterkes av illustrasjonene. Tidligere Beat-redaktør Svingen har fått med seg Beat-kollega og vitsetegner Øystein Sjølie til å tegne. Resultatet er en karikert stil der personene blir groteske med store, skremmende øyne. Sjølie har ikke supplert og bygd ut stemningen i Svingens tekst, men forsterket den og gjort den påtrengende. Overdrivelser kan brukes med stort hell, ikke minst overfor barn. Men kombinasjonen Svingen og Sjølie representerer noe hipt og kjapt som ligger ungdomskulturen nærmere enn barnekulturen.

Fabel

«Nattmåkene» av Kari Sverdrup er en helt annen historie. I hennes dyrefabel utnyttes nettopp ikke alle handlingsmuligheter som situasjonene i seg selv inspirerer til. Gevinsten er stillferdighet og undring. Både tekst og illustrasjoner preges av verdsetting av estetiske kvaliteter. Spenningen bygges ikke gjennom et hysterisk handlingsforløp. Men det er viktig å få vite hvordan historien ender.

Hovedpersonen Kiriki er nattmåke. Det betyr at han tilhører et hemmelighetsfullt måkeslag som bare flyr om natta - baklengs! Han har flydd bort fra flokken sin fordi han ble ertet, og befinner seg plutselig i en situasjon han ikke har kontroll over: blant fremmede midt på dagen. Han trenger hjelp, men må heller ikke røpe nattmåkenes hemmelighet. Sverdrup benytter det klassiske eventyrgrepet med å la dyr iscenesette menneskelige situasjoner. Temaet er noe så politisk korrekt som fremmedfrykt. Fabelen er vellykket, og den formidler at de fremmede flokkene ikke er så farlige som Kiriki har lært hjemme. Man må bare bli kjent først. Da kan til og med en fremmed bli en bestevenn. Illustrasjonene til Michael Råberg er vakre med klare farger og en spennende montasjeteknikk.

Småhistorier

De to andre bøkene i høstens Bokorm-serie er Kjell Johnsens «Bernt på sykehus» og Liv Frohdes «Kosedyrtyven». Dette er to hyggelige fortellinger som de fleste barn vil like. Bernt er en vilter og uforsiktig syklist, og en dag går det helt galt. Som tittelen sier havner han på sykehus. Boka er en mer avansert utgave av Emma og Thomas-serien fra 70-tallet, som mange foreldre vil huske. Johnsens fortelling har et umiskjennelig 90-tallspreg. En pakistansk mannlig sykepleier snakker flytende norsk, han kaller Bernts hodebandasje for turban, og synger kjente melodier med pakistansk tekst. Det heltrauste førskolelærerpreget til Gunilla Wolde er også borte til fordel for humor og påfunn. De korthogne setningene er litt anmassende, men fungerer godt for målgruppen, de som akkurat har lært å lese.

Spenning

I «Kosedyrtyven» reiser hovedpersonen Kam (Kamilla) med nattoget sammen med kunstnerpappa, på vei til nygifte grevinnemamma i Sverige. Frohde har vært spesielt flink til å løfte fram detaljer som barn fascineres av. Som for eksempel beskrivelsen av sovekupeen og den lille vasken med små såpepakker: «Pappa, det er presanger her.» Høy-spenning blir det når Kams kjæreste kosedyr Pellefant blir borte, og Kam oppdager at den titter opp av sekken til gutten som forlater toget. Pappa aksjonerer, men toget går mens han er ute på perrongen. På veien videre kunne Frohde gjerne gjort det enda mer spennende, før det hele ender godt.