Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Bokser over sin vektklasse

Russland bokser i stadig større grad over sin vektklasse i internasjonal politikk. I 2017 krympet militærbudsjettene med hele 20 prosent, skriver Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det er den årlige rapporten fra det svenske fredsforskningsinstituttet, SIPRI, som briger de overraskende tallene. Det er første gang siden finanskrisa i 1998, som rystet russisk økonomi i grunnvollene, at militærbudsjettene i Russland går ned. Nedgangen betyr at Russland blir forbigått av Saudi-Arabia, og er på fjerdeplass over land som bruker penger på militæret. USA og Kina bruker aller mest på militæret, USA alene står for 35 prosent av verdens totale utgifter til krigs-beredskap.

Satsingen på forsvaret har vært høyt prioritert av president Vladimir Putin, som ble sverget inn som president for fjerde gang mandag denne uka. Forsvaret er modernisert, og særlig krigen i Syria har vært et utstillingsvindu for moderne og effektive russiske våpen. Men den russiske virkeligheten er den at økonomien har krympet i fire år på rad på grunn av lave oljepriser og vestlige sanksjoner etter annekteringen av Krim, og Russlands rolle i krigføringen i Øst-Ukraina.

Det er et smertelig kompromiss at det russiske militærbudsjettet krymper. Både i sin innsettelsestale mandag og i sin tale til nasjonen 1. mars la Putin vekt på at helse, undervisning, samferdsel og «myke verdier» skal prioriteres. Etter at en betydelig modernisering av det russiske militæret er gjennomført, så er det altså Putins grunnfjell av velgere som nå skal pleies. Putin ble gjenvalgt som president med støtte fra nesten 77 prosent av velgerne 18. mars. Mye av oppslutningen skyldes at Putin har lykkes i å skape stabilitet. Med «stabilitet» som sin fremste politiske kapital kan ikke Putin tillate at den russiske «hvermansen» synker ned i fattigdom, eller får mindre penger mellom hendene, slik mange har fått de siste fire åra. Derfor måtte militærbudsjettene kuttes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Seniorforsker Siemon Wezeman ved SIPRI kommenterer slankingen av det russiske forsvarsbudsjettet på denne måten:

- For Russland så betyr det at de kanskje må svelge sin stolthet.

Utvilsomt. For det er ikke noe villet over de russiske budsjettallene. Helt fra Putins krig mot de tsjetsjenske opprørerne begynte i romjula 1999, har modernisering av forsvaret vært høyt prioritert. Seieren over de islamistiske opprørerne kom med en høy pris, og demonstrerte store svakheter mot en militært underlegen fiende. Den korte krigen mot Georgia i august 2008 viste det samme. Selv var jeg både i Tsjetsjenia i romjula 1999, og i Georgia i august 2008, og så nedslitte stridsvogner som nesten kunne vært fra 2. verdenskrig, og snakket med vernepliktige soldater som ikke akkurat oste av entusiasme.

Siden da har Russland gjennomført en radikal modernisering av forsvaret, som Putin blant annet skrøt av i sin tale til nasjonen 1. mars. Blant nyhetene Putin presenterte var en ny type krysser-raketter som kan utstyres med et atomstridshode, som følger topografien, og skal være umulig å oppdage av ethvert rakettforsvar. Også nye generasjoner av blant annet stridsvogner har blitt prøvd ut i Øst-Ukraina og i Syria.

Militærutgiftene i 2017 gikk ned til tross for Russlands fortsatt aktive militære støtte til president Bashar al-Assad i Syria. Men hva betyr nedgangen i militætutgiftene for Russlands rolle som utenrikspolitisk aktør?

Det er to forhold som framfor noe definerer Russland som stormakt. Det er Russlands plass som en av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, som blant annet gir vetorett, og som har vært benyttet en rekke ganger de siste åra for å beskytte president Assad i Syria. Det andre er Russlands vilje til å bruke militærmakt der de ser det hensiktsmessig, i Georgia i 2008, i Ukraina i 2014, og i Syria fra 2015.

Frykten er at Russland igjen skal bruke militær makt. I Ukraina er begrunnelsen for annekteringen av Krim, og støtte til opprøret i Øst-Ukraina, at Russland forsvarer interessene og rettighetene til etniske russere og «russisk-kulturelle». Ved siden av i Ukraina bor etniske russere og «russisk-kulturelle» nå stort sett i Kasakhstan, Estland og Latvia, de to siste er medlemmer av både EU og NATO.

Estland startet i forrige uke sin største militærøvelse noen sinne, og er et av landene som har uttrykt frykt for russiske militære ambisjoner. Nedjustering av militærbudsjettene bærer ikke bud om noe russisk angrep på et NATO-land, slik NATO tar høyde for med sin militære opprustning av blant annet de baltiske land. Det er - tross alt - den gode nyheten i historien om Russlands tilpassing til de økonomiske realitetene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook