Bølgene fra Georgia

VI HAR NETTOPP vært vitne til et georgisk angrep på Sør-Ossetia, et russisk motangrep og russisk anerkjennelse av Sør-Ossetia og Abkhasia. De vestlige land med USA i spissen fordømmer Russland i harde ordelag. Kosovo om igjen med motsatt fortegn.

USA slår politisk mynt på russernes overdrevne maktbruk, men Russland er ikke hovedfienden, i hvert fall ikke foreløpig.

For det amerikanske så vel som for det britiske imperiet er det først og fremst land nr. to i makthierarkiet – som kan undergrave hegemonens posisjon – som er problemet, utfordringen og eventuelt fienden. Land nr. to er som regel Kina, og i noen sammenhenger EU. EU er verdens største økonomi, euroen svekker dollaren, og EU kan nekte USA utenrikspolitisk legitimitet slik Frankrike, Tyskland og andre demonstrerte under opptakten til Irakkrigen i 2003. Så hvorfor går USA så sterkt ut mot Russland?

HENSIKTEN MED en handling kan være vanskelig å påvise, særlig når den ikke er uttalt. Konsekvensene er lettere å identifisere. Én av dem er at den politiske mobiliseringen mot Russland trekker de europeiske landene inn i den atlantiske folden. Georgia-konflikten egner seg til det. De bilaterale avtalene med Polen og Tsjekkia om rakettskjold har en liknende funksjon. De stikker kjepper i hjulene for EUs samarbeid om sikkerhet og forsvar og bidrar til å holde en potensielt brysom utfordrer nede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konflikten i Georgia kom på toppen av en lang serie vestlige framstøt østover, herunder to NATO-utvidelser, oppsigelse av ABM-avtalen som forbød nasjonale rakettforsvar, Kosovo-krigen, etablering av baser i Romania og Bulgaria og snart i Polen og Tsjekkia, og press for å få Ukraina og Georgia inn i NATO. Kosovokrigen sendte sjokkbølger gjennom det russiske lederskapet: Når NATO kunne gjøre dette uten mandat fra Sikkerhetsrådet, kunne det samme skje nærmere Russlands grenser. Så snart russerne kom tilbake i oppreist stilling, var det hundre prosent forutsigbart at de ville slå tilbake. Det er der vi er nå.

President Bush har også skjøvet fram posisjonene i Asia, i samarbeid med Japan, og presidentkandidat McCain vil gå sammen med Japan, Sør-Korea, India og andre i en allianse av demokratier. Én konsekvens er åpenbar: Jo mer Russland og Kina blir innsirklet, jo mer drives de i armene på hverandre. Shanghai Cooperation Organisation – Russland, Kina og fire sentralasiatiske land, med Iran, India, Pakistan og Mongolia som observatører – blir viktigere. Asias økonomiske vekst og politiske tyngde gjør det dessuten lettere for Russland, Iran og andre å leve uten nære bånd til Vesten. Både Russland og EU sier at russisk medlemskap i WTO er viktigere for EU enn for Russland. NATO og Russland kutter bånd seg imellom uten at det ser ut til å bekymre Moskva. (båndene til EU er en annen sak). Hvis russerne kastes ut av G8, kommer de i kompaniskap med Kina og India som heller ikke er med og som gjør G8 mer og mer meningsløs.

ETTER EN KORT PERIODE med USA som konge på kloden dannes det nå flere maktsentra – EU, Kina, Russland og India i tillegg til USA. Hvis USA tilpasser seg en multipolar verden og stormaktene respekterer hverandres vitale interesser gjennom formelle og uformelle regler og maktbruk styrt av FNs sikkerhetsråd, kan vi få noe som likner den europeiske konserten på 1800-tallet. Den ga fred i mange tiår. Da kan rustningskontroll og nedrustning bidra ved å bekrefte stormaktenes vilje til måtehold og fredelig sameksistens. I motsatt fall vil økende spenning gi større militærbudsjetter og modernisering og spredning av atomvåpen. For tida er det dit det bikker.

HVA INNEBÆRER dette for norsk utenrikspolitikk? I nord er det fortsatt samarbeidsperspektivet som dominerer. Men i en internasjonal kontekst preget av sterkere spenning og kutting av bånd kreves det mer for å bevare denne særstillingen.

Folkeretten sies å være vår beste forbundsfelle, forutsatt at vi følger den konsekvent. Utfordringen kommer fra USA, hvor alenegang og forebyggende angrep i strid med folkeretten vil være gangbar politikk, mer eller mindre, uansett valgresultat. Greier vi å følge vår beste forbundsfelle når vår største er USA? Det ville vært lettere om vi hadde vært flinkere til å spre vår avhengighet av andre. I dag sitter vi skjevt, opphengt i det atlantiske. Et utvidet nordisk forsvarssamarbeid hjelper, men det store spørsmålet er og blir forholdet til EU.

Det amerikanske nærværet i nord er begrenset. Det er ikke der russerne blir presset, og Norge kan bidra til at det fortsetter slik. Vi bør kontrollere at norsk territorium ikke blir brukt til innsirkling og destabiliserende tiltak, særlig til anlegg som inngår i det amerikanske rakettforsvarsprogrammet og i militarisering av det ytre rom. Og vi bør oppfordre stormaktene til å respektere hverandres vitale interesser i relevante multilaterale fora, slik vi har gjort i debatten om rakettforsvar. Vår politikk bør være konsekvent både realpolitisk og folkerettslig.

Ser vi ut over Norskehavet og opp mot Barentshavet, gjør Norge krav på det meste. Mellom den økonomiske sonen langs norskekysten, Svalbardsonen og sonen rundt Jan Mayen gjør vi krav på sokkelen i det smale Smutthavet, med unntak for en flik i nordvest. Sokkelen i Smutthullet er på deling mellom Norge og Russland, og sokkelkravet nord for Svalbard strekkes dit det dype Polhavet begynner. Å markere rettighetene og forvalte ressursene i et så stort og rikt område er en gedigen oppgave.

MILITÆRT NÆRVÆR er en del av den oppgaven. Ikke på grunn av Georgia, men for å vise hvilket alvor vi legger i våre rettigheter og forpliktelser i disse havområdene. Heller ikke som et svar på nye tilskudd til den russiske Nordflåten, men i erkjennelse av militærmaktens symbolske og politiske betydning. Vi har forsømt oss lenge: Vi har strukket rettighetene og kravene, men ikke utvidet det regulære militære nærværet tilsvarende. Vi har ikke tatt inn over oss militærmaktens betydning for andres oppfatning av rettigheter og grensedragninger. Merkelig, i grunnen, når vi husker overvintringene på Grønland på 1930-tallet, det sivile nærværets politiske betydning på Svalbard og russernes lesning av internasjonal politikk som nullsumspill. Og hva var lærdommen da britene innkalte til konferanse om Svalbardsonen uten å invitere Norge?

HVA VI ENN GJØR må det være åpent og utvetydig. Åpenhet gir forutsigbarhet som i sin tur kan skape tillit. Vi trenger ikke fly med siste skrik av stealth-egenskaper, og den kalde krigens dobbeltkommunikasjon bør tjene til skrekk og advarsel. Hvis det fortsatt finnes elementer av slikt – gjøre én ting og si noe annet – bør vi rydde opp i det.

Å distansere seg fra Vesten, slik mange i Moskva tar til orde for nå, er ikke noen ny tanke. Det går en debatt om «Verden uten Vesten» både her og der som blir mer realistisk etter hvert som Asia og andre land i sør vokser og samarbeidet mellom dem tiltar. Men dette dreier seg om grader og variasjoner, og det meste tilsier at Russland fortsatt er tjent med samarbeid i nord.