LOTTERI: Boliglotteriet har blitt Norges største pengespill, skriver spaltist Karianne Bjellås Gilje.   Foto: Heiko Junge / SCANPIX
LOTTERI: Boliglotteriet har blitt Norges største pengespill, skriver spaltist Karianne Bjellås Gilje. Foto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Bolig, kjære bolig

Lav innsats og høy gevinst er historie i norsk boliglotto. Skal vinnerne også seire over boligpolitikken?

Jeg var tjueto, og på vei fra en venn i Waldemar Thranes gate. Svingte inn en sidegate jeg aldri hadde gått før. En falmet lapp på en smijernsport fanget oppmerksomheten: «Visning: Romslig toroms til salgs». Å kjøpe leilighet virket fjernt for en som levde på studielån og ekstrajobb, men visning hadde jeg aldri vært på. Stemmen i porttelefonen fortalte at den var avsluttet. For to uker siden. Ingen interessenter, ingen bud. Ville jeg komme inn?

Boligstylister var ikke oppfunnet for tjue år siden. Tross stanken fra doen i oppgangen og gule render i dusjkabinettet på kjøkkenet: Leiligheten hadde sjarm. Kjæresten var enig i at to studenter kunne klare betjene et lån på det meste av kjøpesummen, 255 000 kroner. Til unge lesere: Nei, jeg har ikke glemt en null. Husk at vi snakker om forrige årtusen.

Pantobligasjonen fra postsparebanken skulle vise seg å være en vinnerkupong i norsk boliglotto. Et spill jeg tilfeldig dumpet borti og egentlig misliker. Men ærlig talt - som også har gitt noen oppturer fra signering av den første kjøpekontrakten i mars 1992.

Liknende bolighistorier finner du i hvert sameie og borettslag. Åtte av ti nordmenn eier egen bolig, de fleste av oss riktignok sammen med banken. At vi er et land av selveiere forklarer ikke alene den defensive boligpolitikken de siste to-tre tiårene. Men det er ikke langt unna. Selv nyanserte forskere mener «det er god dekning for å hevde at den store politiske diskusjonen om eierlinjas fordeler og ulemper har glimret med sitt fravær de siste førti årene» (Jardar Sørvoll: NOVA-rapport 16/2011 «Norsk boligpolitikk i forandring 1970- 2010»).

Boliglotteriet har blitt Norges største pengespill. Fra nittitallet har boligprisene steget med 400 prosent. Femdobling på tjue år! Prisen på leiligheter har økt mest, 449 prosent, mens eneboliger har steget med «moderate» 320 prosent. I pressområder i byene er tallene enda høyere. Til sammenligning har vanlig prisstigning (inflasjon) vært totalt 50 prosent de siste tjue årene, og reallønnen vår (lønnstillegg minus prisstigning) har steget med i underkant av 60 prosent.

Med så mange boliglottovinnere, og gevinster både i titusen- og millionklassen, kan det synes som om politikere fra alle leire kvier seg for å røre boligmarkedet. Tenk om økt takt i tomteregulering og bygging gjør at boblen brister?

Politikere med syn for bærekraftig samfunns- og byutvikling vet selvfølgelig at mye er galt i dag: Det bygges for lite, med for lav kvalitet. Vi har for få studentboliger. Folk som flytter til landet for å gjøre jobbene nordmenn ikke selv vil ta, utnyttes av hybelhaier som leier ut overprisede høl hinsides enhver forskrift. Slik kunne vi fortsette. Problemet er at dette «bare» gjelder de to av ti som ikke bor i egen bolig. 80 prosent av oss har boligprivilegier vi for lengst har begynt å ta for gitt. Verdistigning på bolig ses nå som en naturlov i Norge. Boligsparing for eldre er en langt mektigere ordning enn boligsparing for ungdom.

Kan en egen boligminister være løsningen? Eller har det kyniske, usosiale og urettferdige boligmarkedet satt seg så fast i sin egen logikk at en statsråd fra eller til ikke vil bety stort? Denne uka fikk vi vite at et «boligutvalg» i Ap synes tiden er inne for en mer aktiv boligpolitikk. Rapportens tolv luftige sider har fått tittelen «Boligbygging - et politisk ansvar». Yeah, right. Utvalget har flere gode forslag, som å samle boligpolitikken i et eget departement i stedet for dagens pulverisering på i alle fall fem departementer. Forenkle Plan- og bygningsloven og få raskere og enklere regulering og saksbehandling. Bygge flere utleieboliger osv. Radikal omfordelingspolitikk og selvransakelse er det likevel ikke snakk om. Første setning: «Norsk boligpolitikk har vært vellykket.» Andre: «De fleste bor godt i Norge».

Aps boligutvalg «håper på debatt», fikk vi med oss fra lanseringen. Hadde jeg sittet på en trang og mørk hybel og hørt dette, ville jeg spurt hva pokker de har gjort av praktisk boligpolitikk i sine sju feite år med flertallsmakt. De har for eksempel ikke gjort noe med det statlige styringsorganet i boligpolitikken, Husbanken, som fra 1980-tallet har gått fra å være et redskap for boligbyggingen til «hele folket», til å være et verktøy for boligbygging til «vanskeligstilte». Vanskeligstilte kan det riktignok bli flere av om renta stiger. For dagens unge boligkjøpere som har lånt over evne, vil nok slekta likevel være sikrere enn Husbanken. Ser vi på boligpolitikken isolert, har Norge gått fra sosialdemokrati til stammesamfunn på et par generasjoner.

Denne måneden passerte vi fem millioner her til lands - åtte år tidligere enn Statistisk Sentralbyrå hadde anslått. Jo flere vi er sammen, jo gladere vi blir. Neste runde tall er rett rundt hjørnet: Om 17 år anslår SSB at vi passerer seks millioner. Fortsatt vil vi likevel være et tynt befolket land med tykk lommebok og for lite arbeidskraft, særlig i de jobbene hvor du må bygge noe annet enn nettverk. Landet trenger folk, folkene trenger årlig minst 40 000 nye tak over hodet, og flest i byregionene.

Så hvorfor ikke bare sette i gang? Ansette boligminister, fjerne forsinkende og fordyrende forskrifter og få tomtene regulert. Brette opp ermene, blande betongen, rehabilitere, fortette og bygge nytt. Å jo, det var sant. Først skal noen millioner har hytteferie i bolig nummer to. Så må det utredes litt mer. Deretter må vi «våge å ta debatten».

Karianne Bjellås Gilje er skribent og redaktør av flere bøker, og jobber til daglig som programsjef i Norsk Form, stiftelsen for design og arkitektur i Norge.

SPALTISTEN: Karianne Bjellås Gilje skriver i Dagbladet.
SPALTISTEN: Karianne Bjellås Gilje skriver i Dagbladet. Vis mer