Bolig og klasse

Boligmangelen og kostnadsnivået i Oslo er blitt et viktig tema i valgkampen. Det er blitt vanskelig for ungdom uten formue å skaffe seg noenlunde skikkelig bolig - i alle fall uten å bruke mye tid og penger til pendling. Skytset rettes mot byens myndigheter, som toer sine hender og skylder på regjeringen.

Byråd, regjering og Storting fortjener sikkert all den kjeft de kan få. Men skulle denne kritikken og diskusjonen ha noen hensikt, måtte vi forutsette at opposisjonen hadde løsninger. Men det har verken Jagland, Carl I. Hagen eller Kristin Halvorsen. Noe mer til Husbanken, bygging i Nordmarka eller subsidierte ungdomsboliger er alt sammen tiltak som bare er egnet til demonstrasjon av politisk vilje, de ville ikke hjelpe mot de massive markedsmekanismene som har skapt Oslos boligproblem.

Eller rettere sagt: Ubemidlede Oslo-folks og innflytteres boligproblem. Det vi snakker om er et utslag av klasseforskjeller, for svært mange etablerte Oslo-familier har bedre boliger og større formuer enn noensinne. Og boligmangelen og den sterke prisstigninga er en viktig forutsetning for denne formuesveksten. Det er mange interessante sammenhenger mellom mange Oslo-folks rikdom og andre Oslo-folks boligproblemer.

Et utgangspunkt kan være den fundamentale endringen som Oslo har gjennomgått etter krigen: fra industri- til middelklasseby. Det innebærer for det første at langt flere familier enn før etterspør store hus og leiligheter. Utrolig mange middelaldrende par bor på 200 m². Og ikke nok med det: De har hatt økonomi til å hjelpe barna sine med finansiering av egne leiligheter fra 20-årsalderen. De gamle arbeiderstrøkene «gentrifiseres», og fylles opp av middelklassens barn. Det må være all denne kjøpekraften som gjør at ingen eiendomsløs familie i dag kan flytte fra spredtbygde strøk til Oslo for å ta vanlig arbeid med lønn på industriarbeidernivå.

I samme retning virker veksten i antall Oslo-bedrifter som vil og kan betale folk med etterspurt kunnskap både to og flere industriarbeiderlønninger. Enten de blir rekruttert fra Tromsø eller fra utlandet, bidrar de til å gjøre Oslo til en middelklasseby som blir mer og mer ubeboelig for folk med ordinære lønninger {ndash} og som vel å merke ikke har nedbetalte boliger i hovedstaden.

Denne utviklinga har naturligvis særlig skutt fart etter at boliger ble fritt omsettelige eiendomsobjekter på 1980-tallet. Det har bl.a. ført til at de store investeringene i «sosial» boligbygging i etterkrigstida er privatisert til fordel for de etablerte, slik at de nye generasjoner av husløse ikke har noen glede av dem.

At Oslo er blitt en middelklasseby har hatt viktige konsekvenser for arbeidsmarkedet, og det er det vi må forstå når vi f.eks. hører Carl I. Hagen fiske i rørt vann og gi innvandrerne skylda for boligproblemene i hovedstaden:

Da Oslo ennå hadde en industriarbeiderklasse, var arbeiderfamiliens kvinner en viktig arbeidskraft-reserve. De gjorde mye av det dårlig betalte og slitsomme arbeidet med renhold av kontorer og sykehus, i hoteller og restauranter, som husmorvikarer og hjelpepersonell i alle slags omsorgsarbeid, i ustabile jobber i næringsmiddelindustri osv. {ndash} Denne reserven finnes nesten ikke lenger i middelklassebyen {ndash} uten at det i og for seg er noe å gråte over.

Men den store middelklassen som Oslo-området nå har, trenger enda flere tjenere enn den lille middelklassen som vi hadde på 1950-tallet. Det er nå langt flere advokat-, forsker- og meglerkontorer som må vaskes enn det var da en hel armé av industriarbeiderkoner sto parat med bøtte og kost. Vi har flere hjelpeløse gamle, tallet på restaurantbord har eksplodert, og stadig flere rike og stressede yrkesektepar vil gjerne ha noen til å vaske for seg. Middelklassebyen har et enormt behov for folk som er villig til å utføre lite attraktive jobber så billig som mulig.

Om vi overdriver litt, kan vi si at etablerte Oslo-folks egne barn nå tar utdannelse, blir godt betalte håndverkere eller begynner privat virksomhet {ndash} om de da ikke melder seg ut og blir «langtidsledige» på en eller annen måte. Mye tyder også på at tilsig av norsk bygdeungdom til dårlige jobber i hovedstaden ikke lenger kan påregnes. Boligsituasjonen forklarer noe av det, men også at mange av servicejobbene er blitt objektivt mindre attraktive. Det gjelder særlig de yrkene som er dårlig fagorganisert: Renholdere må jobbe dobbelt så hardt nå som i 1970, ifølge Ragnar Næss (i O. Brox (red.): «De liker oss ikke», TANO 1997).

Den voksende norske middelklassens behov for tjenerskap kan altså ikke lenger dekkes ved de tradisjonelle norske formene for rekruttering. Paradoksalt nok skyldes dette både de sterkt økende sosiale forskjellene i vårt samfunn, og de varige virkningene av det sosialdemokratiske systemet under avvikling. Alle vet at de rike blir rikere, men det er mindre oppmerksomhet om det som skjer «downstairs». Vi har fått større likhet i Norge gjennom større adgang til utdannelse: De som ble hushjelper før krigen, tar nå lærerskolen. Resultatet er ikke bare at læreryrket proletariseres, men at vi må finne fattige i andre land til tjenere.

Det er naturligvis dette som er den viktigste forklaringen på det sterkt økende innslaget av «eksotiske» innvandrere i Oslo. Det interessante er at denne forklaringen aldri blir tema i norske debatter, ettersom den ligger så klart i dagen. Et aldri så lite blikk på befolkningsstatistikken viser f.eks. at Oslo i mange år ville ha fått redusert folketall om det ikke hadde vært for tilflyttinga fra utlandet. Det må tolkes slik at innfødte nordmenn skydde de serviceposisjonene som framveksten av et moderne, urbant samfunn forutsatte, og som måtte fylles med folk som ikke hadde de delte norske ambisjonene om «det gode liv».

Disse endringene i Oslos klasseforhold har mange sider. Men konsekvensene for boligmarkedet skulle være innlysende: Den voksende middelklassen er ekstremt arealkrevende {ndash} og betalingsvillig. Og det importerte tjenerskapet tillates ikke {ndash} under sosialdemokratiske normer {ndash} å bo ekstremt trangt eller sove på skift {ndash} slik som i London. En del av forklaringen på boligmarkedet er altså at vi i vårt land fremdeles mener at de som faktisk bor i Norge har krav på den minimumsstandarden som skal gjelde for nordmenn. Vi vet jo også at den tjenerklassen som vi importerer, ikke finner seg i å bli en tjenerkaste: De fleste innvandrere får snart de samme ambisjoner for sine barn som vi innfødte.

I denne artikkelen har jeg lagt vekt på noen av de massive samfunnsmessige endringene som skaper problemer for hovedstadens boligsøkere. Mye av dette vet vi lite om. Det er kanskje særlig fordi de spørsmålene som vi lar være å stille, ville gi ubehagelige svar.