Oslo  20160709.
Leiligheter på Sørenga i Oslo. Boligmarked, boligmarkedet, boligpris, boligpriser, eiendomsmarked, eiendomsmegling, boligannonser, boliger.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Oslo 20160709. Leiligheter på Sørenga i Oslo. Boligmarked, boligmarkedet, boligpris, boligpriser, eiendomsmarked, eiendomsmegling, boligannonser, boliger. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpixVis mer

Boliger er altfor billige

Det er myndighetene som må ta ansvaret for den ville veksten i boligmarkedet.

Kommentar

Det er boligbonanza her til lands. Folk står i kø for å komme inn på visninger, og folk kjøper boliger usett til langt over takst fordi de er lei av å tape budrunder. Det er ikke nødt til å være slik, men politikerne våre gjør ingenting for å begrense utviklingen. Tvert imot heller de bensin på bålet.

Noen forsøker å forklare utviklingen med trender som urbanisering og befolkningsvekst. Vi trenger flere boliger, sier noen og boligbyggerne høyere enn alle. Andre, som Ingvild Reymert i SV, legger skylden på utbyggernes jag etter profitt på bekostning av fellesskapet.

Det er absolutt ting som kan gjøres for å få bygget flere boliger. Bransjens krav om raskere saksbehandlingstid, færre reguleringer og flere tomter regulert til boligbygging, vil kunne øke tilbudet av boliger og dermed dempe prispresset.

Men det er noe tragisk over skylappene politikere og bransjefolk velger å trekke på seg, for å ikke se det åpenbare. Det er ikke slik at alle absolutt trenger ny og større bolig nå om dagen. Nei, det paradoksale er at bolig er alt for billig.

Det skyldes først og fremst lave renter. Disse er satt lavt for å øke investeringsviljen i næringslivet og kjøpekraften til forbrukerne, siden det gjør det mer lukrativt å ta opp lån og mindre lukrativt å putte penga i banken. Dette skal få hjulene i gang.

Problemet er at det samtidig gjør det svært billig for privatpersoner å låne til pipa. Og bankene er ikke vonde å be. En kamerat av meg starter i sin første jobb etter endt jusutdannelse denne månenden og har en kjæreste på veterinærstudiet. De fikk en låneramme på åtte millioner kroner! Lån er jo så billig nå om dagen. Og bare slapp av, prisene skal opp, opp, opp!

At alle skal ha flere og større boliger er også et produkt av at nær alle andre spareobjekter enn bolig gir svært usikre gevinster. Det skyldes at de lave rentene ikke virker som sentralbanken vil den skal gjøre. Folk bruker ikke penger selv om de i mange land må betale for å plassere pengene sine i banken eller for å kjøpe trygge statsobligasjoner. Og der rentene er over null, som i Norge, spiser inflasjonen opp sparepengene dine. Det er fortsatt gevinster å hente i aksjemarkedet, men da til større risiko enn før.

Bolig derimot er det ingen som tenker seg om to ganger før de investerer i. Det har nemlig festet seg en oppfatning om at det å investere i bolig vil gi skyhøy avkastning i uoverskuelig framtid, til tilnærmet null risiko. Som kontrast, se for deg at tjueåringen kommer hjem til mor og far og forteller at han har tatt opp lån på tre millioner kroner basert på 300 000 kroner egenkapital, og at han skal putte alle pengene i aksjemarkedet. Det hadde ikke kommet på tale. Med bolig er det helt normalt. «Du skal ikke låne litt mer da? Jo større eiendom, jo større prisstigning.»

Men det er ikke bare de lave rentene som gjør at boligmarkedet går bananas. Skattepolitikken ligger der og underbygger det hele. Fradrag for utgifter til renter gjør lån billigere enn de ellers ville vært. Riktig nok får det mindre betydning når rentene er lave, men det skjermer også mot en eventuell renteoppgang. Siden de rikeste er de som får størst lån, er rentefradraget selvfølgelig en gavepakke til de rikeste. Omvendt Robin Hood, der altså.

En betaler riktig nok formuesskatt på boligen, men den er basert på likningsverdien og ikke markedsverdien av boligen. Og likningsverdien er satt omtrent fire ganger så lavt som markedsverdien. Enda en enorm subsidie til norske boligeiere, og igjen mest til de som har mest.

Denne massive overføringene til de rike er kanskje et nødvendig onde, som må til for å hjelpe dem med lavere inntekter til å kjøpe seg bolig. Problemet er at de lave rentene og den manglende beskatningen av bolig gjør at alt for mye penger pløyes inn i boligmarkedet. Det driver prisene oppover.

Når myndighetene helst vil regulere boligmarkedet ved å legge nye begrensninger på tilgangen på lån, som f.eks. 15 prosent egenkapital, blir enden på visa at politikken begrenser, framfor å hjelpe, de med lave inntekter. Det er som har vært kloke i sitt valg av foreldre, som har muligheten til å stille egenkapitalen til disposisjon og dermed får nøkkelen til boligmarkedet. Disse har gjerne pengene sine fra en enorm skattesubsidiert boligprisstigning de siste tjue årene.

Partiene ble nylig enige om en skattereform her til lands. Alle de tingene jeg skriver her er velkjente for våre folkevalgte. De forstår problemet, men velger å stikke i hodet i sanden og håpe at vi kan bygge oss ut av problemet. Det er et uttrykk for en feighet som ikke kler politikere som smykker seg med ansvarlighet.