Boligfond til flyktninger?

Arbeiderpartiet ønsker å opprette et «folkefond for palestinske flyktninger». Vil flyktningene ha slik norsk hjelp?

I fjor, da Ap-leder Thorbjørn Jagland redegjorde for norsk Midtøsten-politikk i Dagsavisen 22. april, unnlot han å nevne de palestinske flyktningene. Nå ønsker Ap å opprette et «folkefond for palestinske flyktninger». Jagland uttaler at palestinerne lever under så vanskelige forhold at det internasjonale samfunnet må trå til og hjelpe flyktningene, ved å bygge nye boliger til flyktningene utenfor flyktningleirene. Palestinske flyktninger «er det viktigste hinderet for fred. Det blir ingen fred uten at disse flyktningene får et annet sted å bo», sier Jagland til Aftenposten 16.4.02. Dette er et synspunkt som flyktningene selv har gått imot. Da det ble forsøkt satt opp bosetninger i Jordan-dalen utenfor leirene, ble disse revet ned av flyktningene selv. Å bosette flyktninger i mer permanente bosetninger utenfor flyktningleirer er ikke et uskyldig, humanitært standpunkt. Det er resettlement, Israels posisjon i flyktningforhandlingene.

Arbeiderpartiets idé om at flyktningspørsmålet krever en sosial løsning - i motsetning til en politisk løsning - er tilsynelatende basert på en forestilling om utålelige levekår for flyktningene. Dette er til dels en vrangforestilling. Flyktningene lever under harde livsvilkår, men ikke under verre kår enn palestinere som ikke er flyktninger. Tilgangen på husholdsgoder og kvaliteten på infrastruktur er i gjennomsnitt omtrent lik, mens gjennomsnittlig utdannelse faktisk er høyere blant flyktningene enn blant palestinere som ikke er flyktninger, viser en rapport fra Fafo (Fafo-paper 1997:22).

Er man virkelig opptatt av de sosiale sidene ved de palestinske flyktningenes situasjon, er den største trusselen mot deres velferd svekkelsen av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA. I sin rapport til FN skriver UNRWAs generalkommisjonær at bevilgningene til de palestinske flyktningene i løpet av 1990-tallet er redusert med 26 prosent (per capita). Opprettelsen av UNRWA var i utgangspunktet koblet til resolusjon 194 (se under), og for flyktningene symboliserer organisasjonen det internasjonale samfunnets ansvar for dem. Det er vanskelig å se hvordan opprettelsen av en alternativ institusjon eller et alternativt fond for flyktningene skal kunne gjøre annet enn å svekke den institusjon som flyktningene selv ønsker skal administrere deres eksiltilværelse. Dersom Ap ønsker en økt humanitær innsats for flyktningene, kan bidragene til UNRWA, som for tiden trues av reduserte bevilgninger, økes.

Mens ideen om «resettlement» framstilles som humanitær av Arbeiderpartiet, er den for Israels del knyttet til å bevare Israel som etnokrati. Et etnokrati er et politisk system som har etnisk hegemoni (overherredømme) som kjennetegn, og der medlemskap i en spesiell etnisk gruppe er nødvendig for å kunne opptas i systemet på et eller annet nivå. For Israel er problemet at dersom mange av de palestinske flyktningene vender tilbake, og disse gis demokratiske rettigheter, vil ikke landet være garantert jødisk majoritet i nasjonalforsamling og regjering. Med andre ord truer ikke tilbakevending den israelske stats demokratiske grunnlag, men dens jødiske karakter. Det er dette dilemmaet, mellom demokrati og etnokrati, israelske myndigheter står overfor. Staten Israel ble etablert som et jødisk hjemland, og flertallet av landets jødiske politikere og befolkning kan ikke godta en utvikling hvor statsborgerskap utstedes til for mange ikke-jøder. Dersom alle flyktningene fikk rett til å vende tilbake, og alle gjorde det, ville disse i teorien kunne velge en palestiner som statsminister i Israel. Samtidig er Israel etter apartheids fall i Sør-Afrika verdens eneste etnokrati, og det synes stadig vanskeligere å finne ikke-rasistiske begrunnelser for å forklare systemets ideologiske premisser og praktiske mekanismer.

Palestinernes posisjon i flyktningspørsmålet er basert på Verdenserklæringen om menneskerettighetene, vedtatt av FNs generalforsamling 10. desember 1948. Artikkel 13 stadfester at «enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land», og artikkel 17 at «ingen må vilkårlig fratas sin eiendom». Den politiske referansen for palestinerne er FNs generalforsamlings resolusjon 194 av 11. desember 1948. Artikkel 11 i resolusjonen gir de flyktningene som ønsker det, rett til «å vende tilbake til sine hjem». Videre heter det at «kompensasjon skal betales for tapt eiendom til dem som velger ikke å vende tilbake». Ødeleggelse av eiendom og eiendeler skal kompenseres av Israel.

Etter at hemmeligstemplet militært materiale ble frigjort på slutten av 1970-tallet, har anerkjente israelske historikere (Morris, Pappé m.fl.) hevdet at de israelske lederne hadde en plan for etnisk rensing av den palestinske befolkningen fra store områder av landet staten Israel ble etablert på. Denne planen var kalt «plan D». Historikerne har også dokumentert at såkalte «transfer»-(forflytnings-)komiteer ble opprettet for å fordrive palestinere, og at palestinere ble utsatt for massakrer i landsbyene Deir Yassin, Ilabun, Sasaa, Dawamiyya, Satsaf og Zureif. Etter krigen stengte Israel grensene for flyktningene og nektet dem å vende tilbake. De som likevel forsøkte å ta seg tilbake over grensene, risikerte å bli skutt. For ytterligere å forsikre seg om at flyktningene ikke skulle vende hjem, startet den nye staten, som del av transfer-politikken, å utslette palestinernes hjemsteder. 385 palestinske landsbyer ble i løpet av kort tid slettet med jorden. Det er her kjernen i Palestina-konflikten ligger. På lik linje med andre folk som har vært utsatt for krigsforbrytelser, ønsker palestinerne først og fremst en anerkjennelse og en form for unnskyldning fra overgriperens side. Dette kravet styrkes av den stadig sterkere undertrykkingen og voldsbruken fra den israelske statsmakten som flyktningene har blitt utsatt for og utsettes for i diaspora.

Israels vedvarende og brutale okkupasjon har tatt bort oppmerksomheten om hva som skjedde i 1948. Oslo-prosessen kunne til en viss grad «redde» Israel. Med den kunne flyktningspørsmålet kobles til opphevelse av okkupasjon. Gjennom forhandlinger var det nødvendig at begge parter «ga», og at man møttes i kompromisser. Palestinerne ble lovd en egen stat, mot at de gikk bort fra kravet om tilbakevending av flyktninger. Flyktningspørsmålet ble dermed et forhandlingskort i forhandlinger om opphevelsen av okkuperte områder, områder flyktningene ikke ser på som sitt hjemland. Så lenge flyktningspørsmålene kobles til okkupasjon, vil man ikke kunne få en opphevelse av okkupasjonen. Men tilbaketrekning fra okkuperte områder og opprettelsen av en palestinsk stat kan skje uten at flyktningspørsmålet løses, dersom en formulering gis hvor ansvaret for flyktningsituasjonen inkluderes, eller hvor resolusjon 194 refereres til som et grunnlag for framtidige forhandlinger. Først da - med en palestinsk stat ved siden av Israel - vil det kunne skapes et forhandlingsklima modent for å kunne diskutere flyktningene.

Jeg har i løpet av det siste tiåret gjort flere feltarbeid blant palestinske flyktninger i leirer i Gaza og i Jordan. Man skal ikke være lenge i en leir for å forstå at deres ønsker er politiske, ikke sosiale. Det betyr ikke at alle flyktningene vil vende hjem i en bølge. Men flyktningene har behov for moralsk oppreisning etter de overgrep de har blitt utsatt for. Å bygge nye boliger utenfor leirene mens Israel applauderer, vil bare øke ydmykelsen. Et fond for palestinske flyktninger må være på deres egne premisser skal det være et bidrag for fred. Da må fondet gis en referanse, FNs resolusjon 194, og det må presiseres at denne resolusjonen danner et grunnlag for framtidige forhandlinger om flyktningenes skjebne.