Trangt og mørkt: Bakgården i et nytt boliganlegg på Wexels plass i Oslo. Utnyttelsesgraden er høy og gårdsrommet er trangt og mørkt, med svært begrensete lekemuligheter.Foto: Bård Isdahl
Trangt og mørkt: Bakgården i et nytt boliganlegg på Wexels plass i Oslo. Utnyttelsesgraden er høy og gårdsrommet er trangt og mørkt, med svært begrensete lekemuligheter.Foto: Bård IsdahlVis mer

Boligkvaliteten senkes

Økt urbanisering betyr flere boliger i byene. Men nye boliger preges av pinetrange planløsninger og mørke utearealer.

Altfor mange av de siste åras boligprosjekter har alvorlige mangler som knappe og mørke utearealer, lange altanganger, ensidig nordvendte leiligheter, pinetrange planløsninger uten påtakelige brukskvaliteter. Ja vel, da bør vel arkitektene skjerpe seg - det er jo deres navn som står på tegningene?

Arkitekter oppviser utvilsomt svært varierende kompetanse og interesse for boligsektoren, men det vil være uredelig å dømme dem som faggruppe uten først å klarlegge betingelsene de arbeider under.

Prosjekterende arkitekter befinner seg mellom barken og veden - mellom den som betaler og brukeren, selv om denne rollen har endret seg betydelig over tid, forblir posisjonen uavklart og den blir sjelden problematisert. Spesielt påtakelig er dette i boligsektoren hvor noe av det viktigste, hensynet til den som skal bo, har en tendens til å komme i bakgrunnen i forhold til andre interesser.

Som ledd i avregulering og overføring av makt fra offentlig til privat sektor, er staten og kommunene redusert til premissleverandører og regulerende instanser for by- og boligutviklingen. Boligutbudet i alle de større byene har lenge vært et selgers marked med ekstremt høye priser. Dette har blant annet ført til at økonomisk spekulasjon preger store deler boligmarkedet. Høy profitt hentes ut i flere ledd: I utvikling og salg av eiendommer og prosjekter, i bygging, salg, oppkjøp og videresalg av leiligheter. Arkitektenes honorarer har derimot ikke økt, tvert imot. En mekler får ofte mer betalt for å selge enn det arkitekten får for å tegne en leilighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette markedet blir det lett for boligutbyggerne å finne en felles målestokk for det de legger inn i prosjektene - fra tetthet og bebyggelsesmønster til leilighetenes størrelser og planprinsipper, og umiddelbar salgbarhet vil ha en tendens til å overstyre langsiktige kvalitetsvurderinger. Det gamle målet om økonomisk balanse, som særlig preget boligsamvirket, er overalt skiftet ut med maksimering av det økonomiske overskuddet.

Dermed påvirker selgere og markedsanalytikere både programgrunnlaget og tolkningen av dette, og det vil si idé- og beslutningsprosesser langt inn på det territoriet som tradisjonelt tilhører de prosjekterende - arkitekter, ingeniører og prosjektledere.

Arbeidsvilkårene for boligprosjekterende arkitekter har endret seg sterkt i løpet av siste tjueårsperiode. For det første har honorarstørrelsen regnet i prosent av byggekostnadene gått ned, samtidig som oppgavens volum har gått opp. Mange klager over de kommunale dokumentasjonskravene som medfører mye tid til papirarbeid på bekostning av utvikling og nyskaping. I tillegg kommer kompliserende faktorer som forskriftenes nye bestemmelser om miljøvennlige løsninger og universell utforming.

For det andre har tidspresset økt: Vanlig kontraktsfestet prosjekteringstid er blitt uforsvarlig kort. Det skjer ofte ved at delanalyser og beslutninger som tidligere etterfulgte hverandre, nå går parallelt. Hvis ingen nye momenter eller komplikasjoner kommer inn i prosessen, kan det føre til en mer kompakt og smidig gjennomføring av hele byggesaken. Men det kan like gjerne oppstå problemer når vesentlige endringer legges inn i et prosjekt der leilighetene allerede er solgt.

For det tredje fortoner prosjekteringsprosessene seg mer oppstykket enn tidligere, og lokale markedsforhold som endrer seg underveis kan føre til at sammensetningen av leilighetstyper kastes om i ellevte time. Med totalentrepriser opplever arkitektene at honoraret blir presset i den avsluttende fasen, og at andre overtar oppdraget til en lavere pris.

Skal premissene for yrkesutøvelsen på dette feltet endres, må denne faggruppa opptre samlet. I dag ser lovverket imidlertid ut til å regulere privatpraktiserende arkitekter mer som innbyrdes konkurrenter enn som samarbeidende fagfeller.

NORSKE Arkitekters landsforbund (NAL) hadde tidligere en avtalenorm for oppdrag som anga en felles beregningsmetodikk for honorarstørrelser og andre avgjørende premisser. Gjennom anstendige honorarstørrelser sikret normen arkitektene tid og ressurser til å gjennomarbeide prosjektene, men nye konkurranselover har gjort avtalenormen til historie.

Konkurransetilsynet har også pålagt NAL å slette formuleringer i de etiske reglene om at arkitekter hadde krav på et forsvarlig honorar og burde vente med å overta et prosjekt etter en kollega, dersom forrige oppdrag ikke var formelt avsluttet. Derimot kan arkitekter i offentlig planlegging og forvaltning ha sterk innflytelse på boligkvaliteten gjennom plan- og byggesaksbehandling. I Husbanken spilte arkitekter en strategisk rolle inntil 2005, men fra da av skal de ikke lenger beskjeftige seg nevneverdig med fysisk boligkvalitet.

Innen boligforskningen har arkitekter alltid stått sentralt i utformingen av det vitenskapelige grunnlaget for boligkvalitetstenking, -normer og -krav, men FoU-virksomhet i bransjen har lav prioritet. Ved å kreve at det avsettes midler til evaluering av boligprosjekter i en viss størrelsesorden, ville en kunne øke kunnskapstilfanget og dermed gi myndigheter og bransje et bedre beslutningsgrunnlag i planlegging og omforming av by- og boligområder.

Det vil konstant være behov for å debattere både interessemotsetninger innen by- og byutvikling og utfordre forutsetningene for de involverte faggruppenes virksomhet. Men i det boligpolitiske ordskiftet er privatpraktiserende arkitekter så godt som helt fraværende, og en forklaring er nok redsel for å fornærme oppdragsgiverne. Dette bildet suppleres av at mange, kanskje de fleste, kommunalt og statlig ansatte arkitekter i praksis opplever et forbud mot å hevde egne meninger om eget arbeidsområde i det offentlige rom.

En betydelig andel av NALs medlemmer er involvert i boligplanlegging. NAL, som feirer sitt hundreårsjubileum med «Arkitekturens år», har erklært at de ønsker å ta et tydeligere samfunnsansvar. Så langt kan vi konstatere en viss berøringsangst for synkende boligkvalitet.

Kan yrkesgruppen leve med denne utviklingen og samtidig bevare selvrespekten?

Kronikken er en forkortet utgave av en artikkel i neste nummer av magasinet Arkitektur N.