Bolignød - 99-ernes kampsak

Vil en ny fjordby i Oslo bli et nytt boligstrøk for eldre rike? Et paradis for dem som er lei av villalivet i utkanten og som har råd til leilighet i Oslo sentrum? Hvor skal de unge bo? Er Oslos boligpolitikk en reinspikka skandale? Kan den bli 99-ernes kampsak?

- Nå er det vår generasjon som skal sette dagsordenen, uttrykker Transformator, en ny sti

ftelse for arki tektur og urbanisme, som sammen med Oslo Byforum går i bresjen for konkrete tiltak og nye tanker for utvikling av hovedstaden.

Dagbladet er til stede når Transformator sammen med Oslo Byforum gjør et stunt på det hippe utestedet Zoo Lounge i Oslo, et høyst uvanlig sted både for valgdebatter og menn over 30 år med dress og slips. Unge boligsøkende som tilfeldigvis er på byen, blir for første gang direkte konfrontert med Oslo-politikernes hule slagord. På podiet står folk som Ap's ordførerkandidat Åse Kleveland, justisminister Odd Einar Dørum, byråd Olaf Stene og førsteamanuensis ved Institutt for urbanisme ved Arkitekthøgskolen Knut Eirik Dahl. De er invitert til «å tenke nytt om Oslo». Sier de noe nytt?

- Vi må stoppe voldtekten av Oslo, roper Dørum. Men han gjør begrenset inntrykk på de unge, som foretrekker boliger framfor retorikk. Blir den nye generasjonen boligsøkende kimen til en ny gruppe opprørere, 99-ere som forlanger strakstiltak av politikerne?

  • I utgangspunktet er det ikke ørens lyd å få i det røykfylte lokalet, der ølglassene fort tømmes, mens kafeen blir fullere og fullere. Etter hvert også av andre enn de unge - de som bruker Oslo etter at vi andre er gått til sengs. I hvert fall er det slik ifølge urbanisten og journalisten Erling Fossen, en av regissørene bak kveldens happening.

Litt bakgrunn: I 1950-åra ble det bygd flere tusen boliger gjennomsnittlig pr. år. I 90-åra er tallet nede i halvannet tusen. Mens innbyggertallet vokser, er bolignøden katastrofal. Studerende ungdom flytter hjem igjen, etter å ha prøvd seg på egen hånd. De har ikke råd til både å studere og å bo. Tilbudet til dem, hvis noe i det hele tatt, er ett rom, gjerne i en større Frogner-leilighet, der eier og hushai vet å ta seg betalt. Fire- fem tusen kroner pr. ungdom pr. måned er ikke uvanlig.

Studentene har mange lidelsesfeller blant dem som skal etablere seg i hovedstaden for første gang.

I mange år har politikerne forsømt boliger til fordel for næringslivet. Tomter er solgt til høystbydende, våre beste arealer blir kontoradresser. Sosial boligbygging hører fortida til. Leiegårdenes tid er forbi. Det er lenge siden Olav Selvaag gjorde sin pionerinnsats for boliger til vanlige folk. I dag har vi glemt at han jobbet under hard motstand.

Men se, er det ikke straks valg? Er løfter om boliger noe å sanke stemmer på? Kan det bli høstens heteste tema i valgkampen?

  • Jo da, hør bare:

- Oslo-folk skal ha valgfrihet i hvor de vil bosette seg, sier byråd Olaf Stene. Men kveldens publikum sluker ikke valgflesket:

- Jeg kan ikke velge meg en formue på tre millioner! ropes det fra publikum.

Inviterte frammøtte, blant dem størrelser innen arkitektur, planlegging og politikk, føler seg som marsboere i det unge, heftige miljøet. De tror de er kommet til fagdebatt om byen vår.

Kafégjestene visste ingenting, bortsett fra at de ikke kan unngå å legge merke til at Transformator markerer seg med det såkalte «Prosjekt 100000 boliger».

Innledningsvis er alt bare kaos, og man undrer hva slags påfunn dette er? Debatt i øldrikkingens summing? Men man erfarer ganske fort at Oslo Byforum har gjort en liten genistrek med å slippe politikerne løs på de unge, de som «eier» byen, men som ikke har råd til å bo der.

Snart sitter og står vi, tettere enn i en boligkø, og publikum stilner og lytter til de politiske dyrene.

- At Storebrand fikk bygge i Vika, er perverst, forklarer Odd Einar Dørum. - Men vi har fortsatt muligheter til å gjenerobre flere strøk i byen til boliger. Mange er regulert til boliger, men i stedet har det sneket seg inn brusfabrikker og verksteder.

  • Dørum lar seg ikke stoppe, selv om andre vil slippe til. Han lar ikke en eneste mulighet renne bort, og beskylder Oslo-politikerne for bare å krangle og la seg styre av andre aktører (les: utbyggerne). I stedet burde de lære av sunnmøringene: å stå sammen.

Og han minner om at byen heldigvis klarte å bygge T-bane før sosialøkonomene slapp til. Med dem i debatten ville intet blitt noe av. Og hva med Vigelandsparken? Ville det vært mulig å donere en park til en kunstner i dag? Nei, konsekvensutredninger og krangler ville stoppet den. Oslo er fattig, fordi den ikke utnytter kapitalen som ligger i tomtene. Vi har arealer med skinner og betong som kan utvikles. Nå må Oslos politikere handle, hoier Dørum.

Det mener nå Olaf Stene at de gjør, og Kleveland bedyrer i hvert fall at et Ap har gjort sin innsats og at et nytt Ap-byråd vil komme sterkt igjen.

  • Tror de unge på dem? Har de tid og råd til å vente på årelange debatter og krangler politikerne imellom? Deres markeringsbehov nå foran kommunevalget og festtalene for alt og alle?

Lite tyder på det. Allerede til høsten vil bolighaiene slåss om ungdommenes studielån og andre i desperate situasjoner. De som underskriver en hvilken som helst uanstendig kontrakt, for å slippe å bo på gata.

Kanskje ble sommerkvelden på utestedet en politisk vekker for ungdommen? Vil de vokse seg til en horde som aksjonerer politikerne til handling, 99-erne 30 år etter 68-ernes opprør.

Nå er også 68-erne blitt halvgamle. Fra den kanten kan man kanskje ikke vente seg noe før barnebarna står bakerst i boligkøen? Foreløpig har visst 68-erne nok med å stelle vinkjellerne sine?