REGJERINGEN har satt ut et rykte om at vi har fått en ny boligpolitikk. Alle som kjenner dette sørgelige feltet, vet at det neppe kan stemme, skriver vår helgespaltist. Illustrasjon: Flu Hartberg
REGJERINGEN har satt ut et rykte om at vi har fått en ny boligpolitikk. Alle som kjenner dette sørgelige feltet, vet at det neppe kan stemme, skriver vår helgespaltist. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Boligpolitisk nytale

Innstramminger og løftebrudd skal gjøre det lettere for unge å skaffe seg egen bolig.

Meninger

REGJERINGEN har satt ut et rykte om at vi har fått en ny boligpolitikk. Alle som kjenner dette sørgelige feltet, vet at det neppe kan stemme. Boligpolitikk er noe man driver med i utlandet. Og ganske riktig. De blåblå starter med to klokkerene løftebrudd, som i kombinasjon forverrer unges muligheter på boligmarkedet. Men først et artig sitat, som har fått ny aktualitet:

«VI ER TILHENGERE av selvregulerende markeder og mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden i markedet ikke fungerer godt nok, og at de høye boligprisene i Norge i stor grad skyldes bevisste politiske valg fra de andre partiene. Vi ønsker ikke å styrke Husbankens rolle i det norske boligmarkedet, og mener tvert imot at erfaringene fra den amerikanske bankkrisen i 2008 tilsier at staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger.»

Statlig innblanding skapte altså finanskrisen. Hvor tar man slikt fra? Og hvem sa det, sent i 2008? FrPs betrodde medlemmer i Stortingets kommunalkomite. En av dem heter Per-Willy Amundsen. Han er klima- og muslimskeptiker, kort sagt hardcore fremskrittspartist, og har vært det siden barneskolen. Det vet jeg, for mora mi var læreren hans. Nå har Per-Willy fra Harstad blitt stor, og fått ny jobb. Som statssekretær for «superminister» Jan Tore Sanner, med ansvar for ... boligpolitikken!

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER SOM om Tybring-Gjedde skulle bli kulturminister. Eller tenk deg Siv Jensen som finansminister! Nei, vent nå litt. Vi har ordninger for sånt. Den Gud (les: staten) gir et embede, gir han også forstand, displin, byråkrati, regelverk og institusjonelle føringer. Det er utrolig hva et begrenset handlingsrom og en bratt læringskurve kan frambringe av forvandlinger. Etter et møte med sine EU-kolleger i Brüssel uttalte «boligminister» Amundsen:

«I Norge har vi Husbanken, og det er en ordning jeg tror man godt kunne tenkt seg i mange andre land. Hvis man opplever store utfordringer på boligmarkedet, slik som man gjorde i 2008 som følge av finanskrisen, har man et instrument som står klart til å tas i bruk. Kombinasjonen av et velfungerende boligmarked og instrumenter for å kompensere for der markedet kanskje ikke er løsningen for alle, tror jeg er en kombinasjon vi godt kan være stolte av i Norge.»

SANNER-AMUNDSEN bruker powerpoint-bevis på at markedet fungerer. Nemlig: 8 av 10 eier sin bolig. Årlig oppussing for 60-70 mill. God kvalitet på boligmassen. Det ligner Det Forjettede Land, sett fra fattig-Europa. Men skulle det ikke være noe her om samsvar mellom tilbud og etterspørsel? Det har vi ikke hatt i Norge siden nittiallet. Byggingen går ned, befolkningen går opp, og folk med vanlig inntekt prises ut av de store byene. Det ropes alarm. Og hva gjør den nye regjeringen?

DEN FORENKLER byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra! Men det krever langt større grep, visjoner og kreativitet for å løse boligproblemet. Skal vi puste lettet ut når Sanner tar oss med inn på do for å vise at snusirkelravet for rullestol kan reduseres med 10 cm?

Det er enda vanskelige å skjønne hans påstand på en konferanse her om dagen: At fleksibel anvendelse av egenkapitalkravet og såkalt målrettet bruk av startlån skal lette inngangen til boligmarkedet. Dette er ren nytale om innstramminger og løftebrudd.

FINANSTILSYNET økte kravet til boliglånkunders egenkapital fra 10 til 15 prosent i 2011. En ekstra terskel for førstegangskjøpere, i tillegg til tøft prisnivå. Uka før valget i fjor forkynte representanter for alle fire borgerlige partiene at kravet skulle reverses. Løftet forsvant ved Sundvollen-erklæringen.

Husbankens startlån ble dermed viktigere som alternativ. Men forrige regjering varslet innstramminger også her, etter at Dagens Næringsliv hadde skapt inntrykk av at kommuner kastet startlån etter millionærer. 1. april i år kom de nye strengere forskriftene, signert Sanner. Hva står det i Høyres valgprogram? Vi må «vurdere muligheten for å senke terskelen for startlån, slik at flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig.»

DE TO LØFTEBRUDDENE utgjør en verst tenkelig kombinasjon, ifølge tre forskere fra NIBR og NOVA. Lånesøkere med gode kausjonister kan omgå egenkapitalkravet. Altså øker avhengigheten av foreldres posisjon på boligmarkedet. Ulikheten går i arv, i strid med en norsk velferdsmodell basert på tanken om like muligheter, noe som avslører at «politikkutformingen kommer til kort.»

Ingen partier har gått inn for skjerping av sparekrav og utlånspraksis. Politikerne blir med på regelendringer med alvorlige sosiale konsekvenser, uten utredning, debatt eller vedtak. Man driver boligpolitikk ved det man ikke gjør.

DERMED ER DET en ekstra ironi i det herlige utsagn om at «staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger». Ingen blander seg mer inn i boligfinansiering enn staten. Ingen ønsker det mer enn FrP og Høyre. Vi snakker om skattefordelene til eierne. Norge er et rart og rikt land der «vi i villa» sparer ved å skaffe oss høy boliggjeld, og bor gratis om vi har utleiedel. Amundsen ønsker at færrest mulig skal være avhengig av «ekstratilpassinger» og «subsidier», men ser ikke at boligmarkedet er ekstratilpasset det eiende flertall, der de mest størst boligformue er statssubsidiert til pipa.