Boligutvikling og miljøhensyn

Inneklemt mellom operadebatt og revidert statsbudsjett behandlet nylig Stortinget relativt ubemerket St.melding 28

Spørsmål som ble reist på konferansen ble i meldinga behandlet sammen med forslag til norsk miljømessig oppfølging av vedtakene derfra. Den gjør med andre ord et forsøk på å drøfte hvordan vi skal få boligsektoren utviklet i en mer bærekraftig retning.

Boligen har selvsagt stor samfunnsmessig betydning. Men den har nærmest etterhvert blitt ikke-eksisterende som politisk tema her i landet og har aldri vært særlig synlig i bistands- og utviklingssammenheng. Det viser blant annet den beskjedne oppmerksomheten behandlingen av meldinga fikk.

Som kjent er boligforholdene meget dårlige i de fleste land i sør. FNs bosettings-senter i Nairobi (UNCHS) regner konservativt med at over 1 milliard mennesker i verden ikke har tilfredsstillende boligforhold. Og det vil si boliger som kan oppfylle de enkleste krav. Det å ikke ha noen bolig _ dersom en med det mener et hjem med permanente vegger, gulv og tak tilknyttet helt elementær sosial og teknisk infrastruktur _ er kanskje den mest vanlige boformen i verden i dag.

Riktignok refererer meldinga både til bolignød i sør og miljøutviklingen her hjemme, men problematiserer dessverre i liten grad disse temaene. Det er derfor et spørsmål om Stortinget hadde et særlig godt grunnlag for å diskutere de mest sentrale utfordringene innen byutvikling og bosetting med utgangspunkt i meldinga.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byene og spesielt veksten av storbygene i sør var et av hovedtemaene på konferansen i Istanbul. Det er stor enighet om at byveksten hører til noen av verdenssamfunnets største utfordringer. Verden urbaniseres enten vi liker det eller ikke, og storbyene i sør vokser enormt og ukontrollert. Dette blir det ikke tatt hensyn til i vår bistandspolitikk, og en kan godt si at vårt bistandssamarbeide lider av en by-forbi. Vi har stort sett gått utenom byene, vanligvis med henvisning til at en styrking av landsbygda vil lette presset på byene. En liknende holdning kan også fram i Brundtlands-rapportens behandling for over ti år siden. Men det er lite å finne _ i den faktiske utviklingen i sør og i forskning på denne temaet _ som tyder på at denne noe naive forestillinen har noe for seg. Framover vil målgruppene for vår bistand _ som fattige, kvinner og barn _ i like stor grad bli å finne i storbyene i våre samarbeidsland, som på landsbygda.

Urbaniseringsdimensjonen er så godt som fraværende i sør-nord diskusjonen, og det er behov for en bredere drøfting av dette temaet enn det Stortinget fikk anledning til. Blant annet for å få fram en større bevissthet om byenes betydning og utviklingsmuligheter, og om bybefolkningens levekår i sør.

På HAbitat-konferansen for to år siden sa vår daværende boligminister, statsråd Gunnar Berge at boligkomponenten i standen skulle styrkes. Men det er vanskelig å se at dette er fulgt opp _ altså som en mer bevisst boligsatsing i våre samarbeidsland.

Men det er faktisk stor interesse for den norske boligmodellen i land som på en helt annen måte enn oss sliter med en dårlig fungerende boligsektor. Modellen betyr en tredeling av oppgaver og ansvar på henholdvis staten (bla. ved Husbanken), kommunene og den private sektor inklusive boligsamvirke. Denne rollefordelingen sammen med klare politiske prioriterigner tidligere, er hovedårsaken til at vi her til lands nå har en meget høy standard kombinert med relativt små offentlige utlegg i boligsektoren.

Tilstanden i det norske hus er altså preget av velstand og forbuk _ meget stor velstand og meget stort forbuk. Meldinga gjør dessverre ikke særlige forsøk på å drøfte det som er hovedårsaken til miljøproblemene i boligsektoren, nemlig vår høye standard og spesielt den store økningen i arealforbuket. Den fastslår riktignok at vi nå har til rådighet 49 m2 boligflate hver. Men trolig er forbuket i virkeligheten langt større, ettersom statistikken på dette området ikke registrerer de som etterhvert bor mer enn ett sted og heller ikke tar med alle fritidsboligene. Nye privatfinansierte boliger som bygges nå er på godt over 200 m2 i gjennomsnitt. Spørsmålet en neppe kommer utenom dersom en ønsker å ta miljøhensyn, er hvor mye plass vi egentlig trenger?

Behovet for antallet boliger er stadig til diskusjon, men uansett volumet på nyproduksjonen har den realtivt liten betydning i forhold til den totale boligmassen. Det er vanskelig å si at det er relle behov som i de siste åra har styrt boligbyggingen. Riktignok går noe av den med til å erstatte boliger som har forsvunnet på grunn av brann, riving og bruksendring, og det står etterhvert mange tomme hus i fraflyttingsromådene. Men størstedelen av den relativt omfattende nyproduksjonen representerer - i alle fall statistisk sett _ egentlig bare standardøkning. Og vi ligger nå helt i verdenstoppen på boligstandard, enten vi måler i areal, rom, utstyr eller innredning.

Dersom en nå ønsker en mer bærekraftig utvikling i boligsektoren, må en først og fremst våge å ta diskusjonen om arealstandard. Deretter kan en forsøke å gjennomføre de tiltakene som meldinga viser til, som å spare energi og vann, redusere avfallet fra husholdningene og på byggeplassene, og å minske helsebelastningene ved bedret inneklima og fornuftigere materialbruk.

Det blir i meldinga henvist til viktigheten av å fornye de eksisterende boligene, men egentlig er holdningen her i samsvar med så godt som all norsk boligdebatt: problemene skal løses ved nyproduksjon. Men akkurat som nybyggingen har liten betydning for den totale boligmassen, er den nesten helt uinteressant i miljøsammenheng. Miljøtiltak bør selvsagt settes inn der de monner, og det vil først og fremst si i de eksisterende boligene. Ikke bare fordi det er her lagt de fleste og og kommer til å bo framover, men også fordi det er de boligene som miljømessig sett er i dårligst stand. Med den nye plan- og bygningsloven vil dessuten nyproduserte boliger automatisk langt på veg få en tilfredsstillende miljøstandard, for eksempel når det gjelder energitekniske løsninger.

Utviklingen av bolig- og bosettings-sektoren er viktig for beboere og for samfunnet. Store deler av forbuket og forurensningene er direkte og indirekte knyttet til boligen, og spesielt sett i et miljøperspektiv er det nå mange gode grunner til å oppjustere denne sektoren politisk. Derfor er det synd at behandlingen av St.melding 28 ikke ble et viktigere bidrag til en mer essurs- og miljøvennlig samfunnsutvikling _ najsonalt og globalt.