SVAKT FOTAVTRYKK: Det vil overraske meg dersom Frp's velgere blir fornøyd med dette, skriver Snoen. 

Foto: Nina Hansen
SVAKT FOTAVTRYKK: Det vil overraske meg dersom Frp's velgere blir fornøyd med dette, skriver Snoen. Foto: Nina HansenVis mer

Bølingens fotavtrykk

Fremskrittspartiet skal jobbe hardt for å overbevise sine velgere om at budsjettavtalen innebærer Frp-politikk.

Meninger

Et uttrykk som har gått igjen fra alle parter i budsjettstriden er «å sette vårt fotavtrykk på».

Nå har vi en budsjettavtale som alle fire har fått sitt avtrykk på.

Men når hele bølingen tramper frem og tilbake over en avtale i ukesvis, er det fare for at den blir temmelig sølete.

Budsjettprosessen ble vanskelig av flere grunner. Særlig Venstre, men også KrF, følte seg provosert over at regjeringen prøvde seg på omkamper på områder der de vet at de ikke vinner frem, for eksempel bistand.

Og at regjeringen den ene dagen snakker om grønt skatteskifte, for så dagen etter å legge frem et budsjett der det ikke finnes snev av dette. Regjeringen ville være tjent med mindre politisk korrekt prat, dersom de ikke har tenkt å følge det opp.

Dernest fikk opposisjonen lett spill fordi regjeringen kombinerte skattelettelser som gjennom prioriteringen av formuesskatt primært går til de som har mye penger, med noen (riktignok beskjedne) innstramninger i trygdeytelser.

Jeg har tidligere omtalt det som en giftig kombinasjon.

Uansett ville disse forhandlingene blitt vanskelige, siden FrP og mellompartiene på mange områder trekker i motsatt retning. Det gjør det vanskeligere å finne kompromisser. Isteden må alle parter få noen klare seire, mot at de godtar noen klare nederlag på andre områder. Det gjør det også nødvendig at forhandlingene fremstår som dramatiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle andre enn Høyre har interesse av at det fremgår at de har kjempet veldig hardt for sine standpunkter, før de etter hvert måtte ta til takke med mindre.

Den rødgrønne regjeringen hadde den fordelen at de stort sett kunne vaske sitt skittentøy internt, siden den var en flertallsregjering. Erna Solberg skulle gjerne fått til det samme, nettopp for å unngå det inntrykket av «borgerlig kaos» som reelle forhandlinger i Stortinget medfører.

Nå håper hun nok at erfaringene med denne runden, der det foreløpig ser ut til at alle de fire samarbeidspartiene har tapt oppslutning, skal overbevise KrF og Venstre om at det tross alt er bedre å spise kameler på bakrommet enn i full offentlighet, og at de etter hvert vil søke regjeringssamarbeid.

Det er vanskelig å se at denne prosessen har bidratt til bedre samarbeidstone mellom de fire partiene. Men vi får se — nå har alle de fire samarbeidspartiene felles interesse av å fremstille budsjettavtalen i best mulig lys.

De samlede skatte- og avgiftslettelsene (påløpt) var på 8,2 milliarder i regjeringens budsjett. Nå er dette redusert med tre milliarder.For formuesskatten har det hele tiden ligget an til et kompromiss, der regjeringens lettelser blir noe redusert ved at satsen blir 0,85 prosent istedenfor 0,75 prosent, mens bunnfradraget blir som regjeringen foreslo (1,2 millioner).

Lettelsen blir på 2,7 milliarder, mot 4,1 foreslått. Venstre gikk inn for 3,6 milliarder, så her har KrF fått mer gjennomslag enn de burde, men det måtte vel til for å få regnestykket til å gå opp.

Venstre har profilert seg på forslag om større lettelser i inntektsskatten, i form av økt bunnfradrag og høyere innslagspunkt for toppskatten. Det første har de fått (782 millioner), mens toppskatten faktisk øker i forhold til regjeringens forslag.

Enda viktigere er det at regjerings forslag om å kutte i trygdeavgiften (1,4 milliarder) er strøket. Samlet betyr dette at skatten på inntekt, som regjeringen ville senke med 3 milliarder, isteden reduseres med om lag 2,5 milliarder, og da er de drøye 300 millionene til å beholde skatteklasse 2, som bare KrF egentlig er for, tatt med.

Avgiftssiden har vært vanskelig, fordi Venstre og FrP har trukket i motsatt retning på bilavgiftene. Flere kilder melder at FrP har truet med regjeringens fall dersom de satt tomhendt tilbake her. Derfor fryses bensin- og dieselavgiftene nominelt.

Bilavgiftene samlet reduseres faktisk sammenlignet med regjeringens forslag, men det er fordi Venstre har fått gjennomslag for lavere avgifter på biodrivstoff og hybridbiler — ikke akkurat FrPs prioriteringer.

Til gjengjeld har Frp måttet se at samlede avgifter øker med omkring 1,2 milliarder i forhold til regjeringens eget forslag, som inneholdt samlede avgiftslettelser på drøye 1,3 milliarder. Samlet endres altså ikke avgiftsnivået noe å snakke om fra 2014 til 2015.FrP er i regjering blitt partiet for litt nedsettelse av skatter og fortsatt høye avgifter.

De store grepene på avgiftssiden er å øke elavgiften med 640 millioner og å innføre en avgift på plast- og papirposer på 1,50 pr. pose, noe som gir en milliard.Venstre og KrF vil mene at dette er grønne avgifter, men i realiteten handler dette minst like mye om å få budsjettene til å gå opp — de er fiskale avgifter.

Norge har for eksempel verdens grønneste el-forsyning. Likevel økes avgiftene, på toppen av at vi betaler mer for strømmen for å subsidiere enda mer fornybar kraft gjennom grønne sertifikater. Dette er politisk mulig fordi det for tiden, og i overskuelig fremtid, er overskudd i kraftmarkedet og derfor lave priser.

Plastposeavgiften har minimal miljøeffekt, siden det aller meste av posene allerede i dag brukes fornuftig — for eksempel til å pakke inn søppel, og enten energi- eller materialgjenvinnes.

Jeg har skrevet om dette tidligere.Venstre ville ha en flyseteavgift på to milliarder. Isteden kommer en beskjeden økning i CO2-avgiften for innenriks luftfart på 170 millioner.

Flere av problemsakene på trygdesiden er rett og slett skjøvet på, og de fleste ville uansett ikke ha budsjettvirkning i 2015. Det gjelder blant annet forslaget om å begrense overgangsstønaden til enslige foreldre fra tre til ett år.

Den mest betente saken, barnetillegget for uføre, er løst med et kompromiss, som innebærer at ingen skal få mer enn 95 prosent av det de ville hatt i inntekt dersom de fremdeles jobbet.

Kompromisset løser det åpenbart urimelig, at en del faktisk vil tjene på å bli uføretrygdet. Men særlig mye incentiv til å ikke bli trygdet ligger det ikke i de fem prosentene man da kan tjene på det.

Bistanden er økt for å oppfylle målsettingen om én prosent av BNI. Dette var ventet, siden KrF og Venstre insisterer på at vi skal bruke mer og mer penger på dette, uavhengig av effekt.

Kuttet i pressestøtten er borte, som forventet. Kunnskapsministeren har lidd to halvviktige nederlag, ved at borteboerstipendet ikke behovsprøves og at det ikke blir skolepenger for utenlandske studenter.For å sikre mellompartienes «fotavtrykk» er det også tatt inn mer penger til en rekke småposter, og noen middels store.

Mer enn 200 millioner brukes for å sikre mer fleksibelt opptak i barnehagene.Det er verdt å merke seg at mellompartiene har fått gjennomslag for å øke antall kvoteflyktninger neste år til 2000. Antallet har aldri vært høyere. Kanskje ikke helt det Frp's velgere hadde forventet at regjeringsdeltakelse skulle føre til.Sentrumspartiene har fått sitt fotavtrykk på dette budsjettet.

Målingene underveis i prosessen har sprikt veldig, de fleste ganske dårlige, men en med god fremgang for de to. Jeg tviler på at dette forliket vil gi fremgang for Venstre og KrF, men de holder seg nok over sperregrensen.

Jeg spådde før forhandlingene at balansen ville bli reddet ved hjelp av juks, altså ikke reelle omposteringer. Og jo da, det har vi fått. På papiret er balansen bedret med 260 millioner, men her skjuler det seg ymse triks. Litt er flaks, som at regjeringen nå regner med at den må bruke 200 millioner mindre til å dekke private institusjoners pensjonskostnader. 

Noe skjer ved å skyve utbetalinger til byggeprosjekter over til 2016 — nærmere 300 millioner. Det tas 231 millioner ekstra i utbytte fra statsselskaper — ikke noe reelt kutt, men en formuesomplassering. Man kjøper CO2-kvoter for 306 millioner mindre, med det argument at man ikke klarer å bruke opp pengene. Det er ikke noe kutt. Og man øker ostehøvel-kuttet i offentlig administrasjon fra 0,5 prosent til 0,6 prosent etter «tenk på et tall»-prinsippet, og sparer på papiret 275 millioner til.

Høyre fremsto i lengre tid før regjeringsskiftet i fjor som garantisten for at det faktisk skulle bli et skifte. Ved å stemme på Høyre, kunne man være sikker på at Arbeiderpartiet faktisk fikk avløsning.

Å stemme på et av de tre andre daværende opposisjonspartier var en mer usikker affære. Dette var en vellykket strategi, ganske enkelt fordi et flertall i folket var lei av den rødgrønne regjeringen. Høyre ble den store vinneren i valget.

Etter et drøyt år i regjering spiller Høyre fremdeles den samme rollen. Moderen som megler mellom de kranglete småbarna, og sørger for at familien holder sammen. Derfor var Høyre villig til å strekke seg langt i forhandlingene med Venstre og KrF — det var Frp på motsatt side som bremset på de fleste områder, med unntak av profilen på formuesskattelettelsene, der Frp lå nærmere Venstre enn Høyre. Men velgerne er ikke villig til å belønne dette på samme måte.

En ting er å være garantist for en ny regjering når folket er lei av den eksisterende. Det er noe helt annet å være garantisten for at den sittende regjeringen fortsetter, en regjering som i hvert fall i skrivende stund ikke er så populær.

Men Høyre kan tross alt glede seg over at regjeringen overlevde sin første alvorlige prøve. Problemet oppstår dersom dette i hovedsak blir ambisjonen fremover — å overleve, ikke endre.

Som ventet har profilen på budsjettet blitt mer sentrumsorientert — eller uklar, om man vil. De fleste av regjeringens kutt er nullet eller skjøvet ut i tid. Skattelettelsene er vesentlig redusert, og avgiftene holdes fast på dagens nivå, men vris noe i grønn retning.Fremskrittspartiet er taperen i dette budsjettforliket.

Jeg skjønner godt at de måtte ha det lille kuttet i bensinavgiften som fikenblad. Men noe annet er kanskje ikke å forvente. Det er mye lettere å forhandle fra en sentrumsposisjon, der man alltids kan true med å gå til Arbeiderpartiet, enn det er å forhandle fra en fløyposisjon, der det eneste man kan true med er å trekke seg fra regjeringen.

Det vil overraske meg dersom Frp's velgere blir fornøyd med dette. Per Sandberg har en jobb å gjøre.

Artikkelen er skrevet under tidspress. Eventuelle feil blir justert fortløpende.
Artikkelen er først publisert på minervanett.no