HISSIGPROPP: Hollywood-mogul Harvey Weinstein er filmelsker, forretningsmann, notorisk hissigpropp og oppfinner av den moderne, aggressive Oscar-kampanjen. Oscar-nominasjonen til norske «Kon-Tiki» er Weinsteins fortjeneste. Foto: Carlo Allegri / Scanpix
HISSIGPROPP: Hollywood-mogul Harvey Weinstein er filmelsker, forretningsmann, notorisk hissigpropp og oppfinner av den moderne, aggressive Oscar-kampanjen. Oscar-nominasjonen til norske «Kon-Tiki» er Weinsteins fortjeneste. Foto: Carlo Allegri / ScanpixVis mer

Bølla i bresjen

Harvey Weinstein, Hollywoods største hissigpropp, er kjent for å få de Oscar-prisene han vil ha. Klarer han å gjete «Kon-Tiki» fram til seier?

«Det er ingen grunn til at det gode ikke kan beseire det onde, så lenge englene er organisert som mafiaen».

Sitatet stammer fra forfatteren Kurt Vonnegut. For filmmogul, produsent og distributør Harvey Weinstein er det et motto. At Weinstein kjøpte distribusjonsrettighetene til norske «Kon-Tiki» i november, var et tegn på at noe var i gjære. At filmen i januar slo ut den internasjonale hjertesmelteren «De urørlige» i kampen om en Oscar-nominasjon i kategorien «Beste fremmedspråklige film», var Weinsteins verk. Mannen som skal gjete «Kon-Tiki» inn mot selve prisutdelingen 24. februar er en av Hollywoods-mektigste menn, en av verdens hundre mest innflytelsesrike personer ifølge Time Magazine, en Oscar-grossist med rundt tre hundre nominasjoner som skalper i beltet. Han er den uavhengige filmens hensynsløse hitman, et sosialt sandpapir med vel så mange fiender som venner.

Det var i 1979 brødrene Bob og Harvey Weinstein startet selskapet Miramax, som var oppkalt etter foreldrene deres, Miriam og Max. Deres spesielle talent var å spore opp beskjedne filmer med potensial til å nå fram til et større publikum, og markedsføre dem så bredt, smart og godt at filmene endte opp med å tjene inn mange ganger produksjonskostnadene. Utover åtti- og nittitallet, da de store studioene satset mer og mer på banksikre blockbustere, åpnet det seg en nisje for dem som ønsket å ta vare på mer voksne, seriøse filmer.

Harvey Weinstein grep muligheten med begge hender. Han var den potente kombinasjonen av filmelsker og forretningsmann. Han stolte på sin egen smak og teft, samtidig som han passet på å kjøpe billig og selge dyrt. Da selskapet også begynte å produsere filmer, fikk Bob ansvaret for en kommersiell gren, Dimension Films, som laget fnugglett sjangerunderholdning som «Skrik»- og «Småspioner»-seriene, som igjen finansierte Miramax' smalere, mer ambisiøse produksjoner. I 1993 ble Miramax kjøpt opp av Disney, som utstyrte Bob og Harvey med en nærmest bunnløs pengesekk de kunne bruke til investeringene sine. I en periode eide de det uavhengige filmmarkedet i USA. Og det ligger et lett lag av gullstøv over brødrenes nittitallsfilmografi: I tillegg til Quentin Tarantinos sjangerdefinerende «Pulp Fiction» og Oscar-magneten «Den engelske pasienten» var det de som skjøv fram filmer som «Sex, løgn og videotape», «Trainspotting», «Piano», «Postmannen», «Good Will Hunting», sviskesuksessen «Shakespeare in Love» og musikalhiten «Chicago».

Med den weinsteinske lidenskapen og temperamentet kommer også evnen og viljen til å legge seg opp i alle sider ved produksjonen og markedsføringen av en utvalgt film. Harvey Weinstein, som i alle fall før han kuttet ned på inntaket av kaffe og sjokolade var kjent for sine vulkanaktige raseriutbrudd, prøver stadig å tvinge regissørene til å klippe filmen sin til den blir filmen han vil markedsføre. Martin Scorseses «Gangs of New York» ble forsinket flere ganger på grunn av vedvarende krangling mellom Weinstein og Scorsese. «Du er den mest arrogante personen jeg har møtt! Gå og selg den jævla filmen din selv!», brølte han til regissør Julie Taymor, da hun erklærte seg fornøyd både med filmen «Frida» og testpublikummets respons på den. Deretter pekte han på de fire personene som sto nærmest og sa «Du har sparken».

Mannen som skal ha tatt nakkegrep på en journalist og sperret en regissør inne på et hotellrom i Cannes til han gikk med på å selge filmen sin til Miramax, er også mannen som oppfant den aggressive, moderne Oscar-kampanjen. Filmene Weinstein velger ut er sjelden av den art at de selger seg selv, og deres våpendrager er kjent for ikke å sky noen midler i jakten på små gullmenn til kinoplakatene, som kan hjelpe dem å trekke publikum. Weinsteins dekadente fester, dit han inviterte de stemmeberettigede for å dynke dem i champagne og plassere dem i fortrolig samtale med regissørene og skuespillerne han ønsket nominert, var så omstridte at Academy of Motion Arts and Pictures, som arrangerer Oscar-utdelingen, forbød dem. Han ringer akademimedlemmer personlig for å overtale dem til å stemme på filmene hans. To av Oscar-historiens mest tvilsomme skuespillerpriser, til Gwyneth Paltrow for «Shakespeare in Love» og Renee Zellweger for «Cold Mountain», begge Weinstein-yndlinger i Weinstein-filmer.

Miramax fikk ikke flyte inn i evigheten på nittitallssuksessene. Vedvarende konflikt mellom Weinstein-brødrene og Disney-sjef Michael Eisner førte til at brødrene i 2005 trakk seg ut av Miramax og startet opp et nytt selskap, The Weinstein Company. Da hadde Harvey kostet Disney store summer ved å satse på «Gangs of New York» og «Cold Mountain», en type bredt anlagte storfilmer av en art som aldri hadde vært superprodusentens spesialitet. Åra etter bruddet var noe av en ørkenvandring. Harvey Weinstein prøvde seg som tv-produsent og motehuseier, han gjorde alt annet enn dét som hadde gjort ham mektig: Tråle filmfestivaler etter uslepne diamanter, og så skjære dem til.

Men så snudde det, igjen. I 2010 oppdaget Weinstein den småskårne britiske dramafilmen «Kongens tale» og øynet et hitpotensial. På nyåret 2011 vant filmen Oscar for blant annet beste mannlige skuespiller, Colin Firth, beste regi og beste film. I fjor var det stumfilmen «The Artist» som ble tatt under Weinstein-vingene etter å ha vakt oppsikt under Filmfestivalen i Cannes. «The Artist» endte i fjor opp med Oscar for, ja da, blant annet beste mannlige hovedrolle, beste regi og beste film.

Weinstein har fortalt om strategien bak «The Artist». Det var om å gjøre ikke å gå ut for hardt, har han sagt. I stedet lot Weinstein «The Artist» gå på noen få kinoer, for deretter å utvide sakte og gradvis og bygge opp en hype etter prisene under Golden Globe- og Bafta-utdelingen - for så å slippe sirkuset løs etter Oscar-seirene. Med «City of God» fra 2002, en kritikerrost, men smal brasiliansk film få distributører hadde tro på, holdt Weinstein filmen gående på kino i 72 uker, overbevist om at kvaliteten ville få kinogjengere til å anbefale filmen videre. Publikum kom sakte, men jevnt. På slutten av løpet vant filmen fire Oscar.

Om bråkebøtta fra Queens, som ble varig formet av de faste kinoturene med broren og faren hver eneste lørdag i oppveksten, kan kultivere akademimedlemmene til å ville krone «Kon-Tiki», gjenstår å se. Trolig blir det vanskelig selv for Hollywoods mest iherdige selger å stanse framgangen til den høyt elskede «Amour». Men det vil neppe stå på innsatsen. Og det er fullt mulig å både å være glad for at noen med slik intensitet kjemper dramafilmens sak i sjangerfilmens æra, og sette spørsmålstegn ved metodene og våpnene det kjempes med. Uansett ville Hollywood vært flatere uten Harvey Weinstein, i absolutt alle betydninger av ordet.