Bøllefrø

«Grusomme meg 2» er innmari barnslig, ganske rotete og sjarmerende full av sprø påfunn.

FILM: I «Grusomme meg» ble vi kjent med superskurken Gru. Han hadde utseendet mot seg, var slem mot alle og ønsket å overta verden. Hans store prosjekt var å stjele månen ved hjelp av et bærbart krympevåpen, men han hadde problemer med å få lån, siden banksjefen var far til en annen superskurk i oransje treningsdrakt. Samtidig tok Gru til seg tre foreldreløse jenter og ble betraktelig mildere mot slutten av filmen.

Alt dette var hyggelig for Gru, barna og menneskeheten som fikk månen tilbake, men hvordan lage en grusom oppfølger når megaskurken er blitt myk alenefar? Og oppfølger måtte man jo lage, siden originalen spilte inn 543 millioner dollar. Sånn er det bare.

Lilla uhyrer
Gru er mindre ynkelig, mindre ussel, mindre verdig vår forakt enn i «Despicable Me» (jeg har funnet fram ordboka), men hvem bryr seg om synonymer når de morsomste typene i filmen ikke engang kan snakke? Det vil si, de kommuniserer på et språk som for oss mennesker låter som det reine vrøvl, men vi skjønner likevel hva de driver med og de er morsomme på et primalt nivå som særlig appellerer til barn.

Disse  hjelperne, the minions, er en flittig, men bøllete hær av kapselformete assistenter som pleide å hjelpe Gru med å erobre verden, men som nå lager ... gelé og syltetøy. Heldigvis finnes det andre skurker her i verden og en av dem stjeler et lilla serum fra en forskningsstasjon på Nordpolen. Den eks-grusomme Gru blir kontaktet av den dyktige agenten Lucy fra Antiskurkeligaen og sammen må de finne serumet som forandrer dem som drikker det til fryktinngytende lilla uhyrer.

Sjenerøs galskap
Barn liker ikke bare komplekse mesterverk som «Toy Story». De liker også monstre med spisse tenner og små, gule bøllefrø som er slemme mot hverandre. Det er denne viltvoksende galskapen som er sjarmerende ved de to filmene Pierre Coffin og Chris Renaud har laget om Gru og gjengen. Her gir man hverandre elektrosjokk, spyler hverandre over ende og serverer slapstick uten stans. Historien går seg bort og slakker derfor noe i midtpartiet, men filmskaperne er sjenerøst kreative i alle sine sprø, infantile påfunn.