Bøller i blodet

«Kule kidz gråter ikke» er kompetent i formen og tar for seg en velkjent sjanger fra en frisk og uvant synsvinkel.

FILM: Historien er basert på «Achtste-groepers huilen niet», en av Nederlands mest populære barneromaner, som igjen har bakgrunn i en sann historie. Romanen ble filmatisert i hjemlandet i fjor og nå kommer, originalt nok, en norsk versjon.

Anja (Mia Helene Solberg Brekke) er 12 år og går i 7. klasse. Hun og venninnene liker å spille fotball, noe gutta erter dem for. Som vanlig er ertingen et skalkeskjul for tiltrekning og gryende forelskelse, noe ingen av partene vil innse. Den verste ertegutten er Jonas (Victor Papadopoulos Jacobsen) og han blir gradvis en viktig person i Anjas liv når hun får vite at hun har kreft.

Fra barnas ståsted
Dette er i utgangspunktet en velkjent historie. Den såkalte «kreftfilmen» er etter hvert blitt en folksom sjanger, men sjelden med barn i hovedrollen. I belgiske «Alabama & Monroe», som gikk på norske kinoer for noen måneder siden, fikk seks år gamle Maybelle leukemi, men historien ble fortalt fra de voksnes synsvinkel.

«Kule kidz gråter ikke» fortelles helt og holdent fra 12-åringenes ståsted, hovedsakelig Anjas. Hun er den livsglade jenta som ikke er redd for noen og som elsker å spille fotball. Så en dag finner får hun vite at hun har leukemi, eller «leukekjip» som hun selv kaller det når doktor Bart (Jeppe Beck Laursen) klarer at hun har fremmedlegemer, bøller, i blodet.

Gode gjerninger
Katarina Launing regisserte «Julenatt i Blåfjell» (2009) sammen med Roar Uthaug og «Kule kidz» er hennes første spillefilm på egen hånd. Launing viser at hun har et ganske godt grep om de unge debutantskuespillerne. Vi får mange troverdige og tidvis gripende dialoger, men den psykologiske utviklingen i relasjonene er ikke mer enn brukbart framstilt.

Det er gestene, de gode gjerningene, som uunngåelig gjør «Kule kidz gråter ikke» til en grinefilm i positiv forstand. Når meningsløsheten hersker, og få ting er mer meningsløse enn at barn dør av sykdom, er det vakkert å se mennesker som skaper mening gjennom samhold og små og store tegn på kjærlighet.