FLOPP: Dagbladets anmelder spør om forlagene senker lista for forfattere som er kjente fra før, som Noman Mubashir. Foto: Mette Møller.
FLOPP: Dagbladets anmelder spør om forlagene senker lista for forfattere som er kjente fra før, som Noman Mubashir. Foto: Mette Møller.Vis mer

Bollywood-flopp

Noman Mubashir har forsøkt å skrive en Bollywood-roman. Resultatet er dessverre verken spenstig eller underholdende.

|||BOK: Bollywoodfilmer kjennetegnes av store doser hjerte/smerte, sødmefylt sang og fargesprakende dansenumre.

NRK-profil Noman Mubashirs debutroman «Oslostaner» — beskrevet på omslaget som «en Bollywood-roman» — inneholder også voldsomme følelser, svulstige replikker og actionfylte scener. Tross alle disse ingrediensene er romanen likevel blottet for farge og
musikalitet.

Nattas konger
«Jeg var fanget i Vestens dekadanse og surfet på materialismens syndige bølger». Uttalelsen kommer fra norskpakistanske Momi. Han og bestekompisen Rumi lever et bekymringsfritt liv. De eier hovedstadens hotteste utested, Casual & Curry, bor i plettfrie designleiligheter og lar visakortet gå varmt.

Momi beskriver seg som en «muslim light»: Her er Prada-skjorter og Rolex-klokker viktigere enn bønnetepper og Koranen. Men når Rumi forelsker seg i vakre, überprektige og sterkt religiøse Rubina, fører det dem rett i armene på den fundamentalistiske bevegelsen «Muslim by Nature», og vennskapet deres settes på prøve.

Utmattende
«Oslostaner» bringer tankene til Gautam Malkanis roman «Londonstaner» fra 2006. Men der Malkani hadde både språksans og en interessant historie å fortelle, mangler Mubashir begge deler. Det bærer av gårde i et forrykende tempo, med så mye sjelekval og tårer, sammenlikninger og adjektiver, klisjeer og blødmer, at jeg sitter igjen fullstendig utslitt ved endt lesning:

«Han brølte som en løve, gråt som en nyfødt baby, var slu som en rev og hadde en utstråling som enhver politiker ville ha solgt sjelen sin for».

Det går også ei grense for hvor mange hoftevrikkende desibabes med ravnsvart hår, sjokoladebrune skuldre, granateplefargede kinn og svulmende lepper en skal møte på før en går lei. Hadde Mubashir holdt seg til det boka utgir seg for å være, kunne mye vært reddet.

Det finnes flere underholdende scener som parodierer Bollywood-sjargongen her, og Mubashir har et godt blikk for det pompøse.

Burde tatt grep
Verre er det når han forsøker å smette inn en dose samfunnskritikk; når han, mellom all sjelegranskningen og lidenskapen, kommer med belærende kommentarer om bruken av hijab, om tvangsekteskap og muslimsk fundamentalisme, faller prosjektet sammen.

Romanen tar for mange snarveier, og samfunnskritikken forfatteren kommer med er like nyskapende som kneippbrød. Men Mubashir står ikke alene her: Forlaget burde tatt grep mye tidligere, og gitt boka flere omganger på redigeringsbenken før utgivelsen.

Med det i bakhodet kan en lure på hvorvidt norske forlag ser gjennom fingrene og senker lista noen hakk når forfatteren er et kjent navn. Hvis det er tilfelle, er det trist, både for forfatter Noman Mubashir og for oss lesere.