PLAN-NORGE: Huff, for en bom!, skriver informasjonssjef i Plan Norge, Birger Baug, i et tilsvar 22. mars til min kronikk om Plan Norge og folkelig forankring. Jeg håper imidlertid han tilgir at jeg bruker Plan som eksempel for å reise debatt om problemstillinger vi begge mener er viktige: Hvordan kan det norske folks givervilje omgjøres til engasjement for å endre urettferdige, globale strukturer.Baug mener jeg bommer. Jeg er nå slett ikke sikker på det. «Sammen løfter vi Afrika,» står det for eksempel på Plans nettsider om kampanjen «Fotball for Afrika 2006». Men jeg finner overhodet ingen informasjon om hvordan det skal gjøres - utover å rekruttere flere Plan-faddere. Spør man utviklingsorganisasjoner i Afrika om hvordan Afrika skal løftes ut av fattigdom vil man nok få ulike svar, men fadderordninger vil neppe være ett av dem.

DETTE DREIER SEG om å ta det vanskelige skrittet fra veldedighet til politikk. Utvikling og bistand er interessekamp og politikk! En organisasjon som samler inn penger til utvikling eller bistand uten å gå inn i sentrale utviklingspolitiske spørsmål er derfor ikke en utviklingsorganisasjon, men en veldedig organisasjon. Er Plan en veldedig organisasjon? Nei, mener Baug, og viser til titler i medlemsbladet Planposten. Her er han etter mitt syn på kollisjonskurs med de konklusjoner og anbefalinger som ble lagt fram i en ekstern gjennomgang utført for UD i 2003, som konkluderte at «avtrykket som settes i befolkningen, særlig når det gjelder de større bistandsorganisasjonene, er relativt generelt, veldedighetspreget og ikke særlig kunnskapstungt». Det er riktig at Planposten har enkelte artikler og kommentarer av mer analytisk natur, men spørsmålet er om de ikke drukner i det massive påtrykket av fadderskapsfremmende stoff og bilder. Utviklingspolitikk bør være noe mer enn «krydder» i innsamlings- og markedsføringsvirksomheten!