Bombene over Jugoslavia

I dag er det to år siden NATO slapp de første bombene over Jugoslavia. Var det en krig, og vant NATO den?

Ord er farlig redskap. De røper standpunkt og holdninger lenge før argumentene er formulert. Min overskrift er derfor valgt med omhu. Det er i dag to år siden bombingen av Jugoslavia begynte. Om dette hersker enighet. Men var det en krig?

Nei, sa den norske statsledelse. «Jeg vil reservere meg mot begrepet at Norge er i krig,» sa Bondevik. Det er ingen invasjon, men bombeaksjoner mot bestemte militære mål. Andre ord som ble brukt var «mission», «operation», «air-campaign». Og selve bombingen ble karakterisert med ord som «kliniske inngrep» og «ødeleggelser av infrastrukturer». Mens andre hadde et helt annet blikk og andre begrep: Bilder av bombede bruer, fjernsynshus, fabrikker og den kinesiske ambassade gjorde det for dem vanskelig å se hendelsene som noe annet enn vanlig krig utøvet med grusomme våpen.

Var krigen uunngåelig?

Ja, sa den norske statsledelse - alt var forsøkt og serberne avviste alle rimelige forslag. Senere rapporter om møtene i Rambouillet gjør det lite rimelig å mene at alt var forsøkt. Mer nærliggende er vel å si at Serbia i første omgang godtok meget vidtgående krav, men deretter ble stillet overfor nye krav som i praksis betydde at de hadde gitt fra seg råderetten over eget territorium. Istedenfor å karakterisere Rambouillet som forhandlinger, er det mer rimelig å si at det dreiet seg om et ultimatum om full underkastelse.

Men serberne undertrykket kultur og folk i Kosovo. Serbiske spesialstyrker drev et terrorregime i landet! Det gjorde de. Men det må jo samtidig sies at de hadde en motpart med tilsvarende væremåte. Likevel, serberne var til å begynne med sterkest, og anvendte helt uakseptable metoder.

Om dette er det ikke stor uenighet. Det var derfor også stor oppslutning om utplasseringen av observatører fra OSSE i Kosovo. Den kosovoalbanske befolkning hadde krav på beskyttelse, klemt som den var mellom den kosovoalbanske gerilja og de serbiske styrker.

Men så kom Racak. Massakren som endret alt. Var Racak en massakre, utført av serbere? Budskapet gjennom media åpnet ikke for en antydning av tvil. Observatørkorpsets leder, William Walker, var både sikker og sjokkskadet. Bildene derfra var forferdelige. 45 lik på rekke og rad. Og pårørende i gråt. Racak ble krigens fenghette. Observatører ble sett på som unyttige. De ble trukket ut, og bombingen kunne begynne.

Men noen av oss husker historien om kuvøsebarna i Kuwait, barna okkupantene fra Irak brutalt rev ut av kuvøsene og inn i døden. Kuvøsehistorien styrket krigsviljen i USA, men viste seg å være en eneste stor løgn, tilrettelagt av et reklamebyrå. Så vidt jeg forstår - men jeg har ikke klart å få fatt i deres endelige rapport - er konklusjonen fra de finske rettsmedisinere som hurtig ankom Racak, at det neppe hadde foregått noen massakre, og at UCK-geriljaen stod bak iscenesettelsen. Ytterligere tvil skapes av at den skråsikre og sjokkskadde William Walker viser seg å være meget tett knyttet til USAs utenrikstjeneste med en rekke delikate spesialoppdrag i Latin-Amerika.

Den forsiktigste konklusjon om Racak er at vi aldri vil kunne bli helt sikre på hva som skjedde. Men usikkerhet er et langt skritt fram i kunnskap framfor skråsikkerhet. Racak ble hendelsen som utløste bombetoktene. Med den tvil som er skapt, må det kunne sies at hendelsen ikke burde vært gitt kraft til å bære fram så store ulykker. La meg for sikkerhets skyld legge til: Selv om det skulle vise seg å ha vært en massakre, burde den ikke fått føre til krig.

Men NATO vant krigen? Ikke i forhold til kravene i Rambouillet hvor NATO-personell, inkludert kjøretøy, skip, fly og utstyr, skulle ha uhindret adgang til hele Jugoslavia. I tillegg skulle de ha retten til å slå leir, gjennomføre operasjoner og holde manøvrer i hele Jugoslavia. Så vidt jeg kan forstå, er hovedtrekkene i fredsavtalen da bombingen stoppet i hovedsak de samme som Jugoslavia var villig til å gå med på før bombingen startet. Sett i dette lys, var det serberne som vant krigen. Men selvfølgelig vant ikke serberne krigen. Ingen vant krigen, i hvert fall ikke noen av de offisielle parter. FNs autoritet er svekket. Jugoslavia er bombet årtier tilbake i utvikling, tusener av serbere og kosovoalbanere er drept, 800 000 kosovoalbanere flyktet ut av landet, nesten like mange ble fordrevet internt. Og konfliktene i Kosovo er sterkere enn noen gang. Det brennes kirker og drepes innbyggere, men denne gang i hovedsak serbere.

Men vi hadde ikke noe valg, sier politikerne. Og så trakk de ut observatørene. Det var 1380 av dem i Kosovo før bombingen tok til. De fikk ikke virke lenge, fullt virksom var ikke styrken før i begynnelsen av 1999, altså to- tre måneder før bombingen tok til. Observatørene fungerte heller ikke i hele Kosovo. Men til tross for dette, kunne flere observatører berette om fremgang. Observatørene fungerte som lokale meglere, landsbyboere begynte å flytte tilbake, det skapte trygghet at observatørene var der.

Og så ble de alle trukket tilbake. For nå skulle det bombes.

1380 observatører. Men hvorfor ikke 13 000, et tall flere observatører mener ville vært tilstrekkelig til å forebygge alvorlige overgrep. Nå, to år etter bombingen har KFOR-styrkene 50 000 personer i Kosovo - i hovedsak for å beskytte serberne, dem man ved bombing skulle beskytte kosovoalbanerne mot! Og likevel er det ikke tilstrekkelig. Bare selve bombingen er antatt å ha kostet 150 milliarder kroner. Man kunne ha fylt landet med fredsmeglere i en meget lang periode for det krigen har kostet. Man kunne til og med skapt muligheter for reell fred mellom folkegrupper. Hvilken gevinst for menneskeheten, framfor den gevinst for militærindustri og militær erfaring som her ble skapt.

Jeg går ut fra at de norske politikere handlet ut fra en oppriktig overbevisning da de bragte oss inn i Kosovo-krigen. Men det gikk så galt. Vi må analysere hendelsene, og trekke noen lærdommer. Jeg har to forslag:

1. I konflikter utenfor landets grenser blir vi spurv i tranedans. Vi har, mens hendelsene utvikler seg, neppe apparat til å registrere og tolke dem på måter som tillater oss å innta selvstendige standpunkt. Vår daværende utenriksminister og sjef for OSSE gav i ettertid inntrykk av ikke å kjenne detaljene i Rambouillet-diktatet. Jeg håper nesten at han ikke kjente dem. Han kan heller ikke ha kjent til general Walkers bakgrunn. Men når dette er vår reelle situasjon - og slik vil det jevnlig være, vår pengerikdom til tross - da må vi jo gjøre vårt ytterste for å unngå å komme opp i lignende ulykkelige hendelser i fremtiden. På denne bakgrunn er vår tilslutning til NATOs nye konsept stikk i strid med erfaringene vi burde trekke fra vår ulykkelige deltakelse i Kosovo. Det gamle NATO var en forsvarsallianse. Det nye konseptet har langt sterkere preg av å være en angrepsallianse med løs angivelse av hva som er NATOs interesseområde og av hva som kan bli grunner for å gripe inn. Det kan dreie seg om etniske, religiøse og politiske konflikter i andre land, men også truende avbrudd i flyt av vitale ressurser. Med erfaringene fra Kosovo i erindring, kan vi jo bare grue til neste gang en eller flere sentrale NATO-land bygger opp til en situasjon hvor det tilsynelatende blir uomgjengelig nødvendig å være med på ferden. Det er uforståelig at ikke erfaringene fra Kosovo får norske politikere til å revurdere sin tilslutning til NATOs nye konsept.

2. Den annen erfaring fra Kosovo er at observatørkorpset fungerte - så lenge det fikk lov. Norsk politikk burde vært å kjempe med nebb og klør mot å trekke observatørene ut av Kosovo. Og norsk politikk bør i fremtiden være å støtte tanken om observatører ved nye truende konflikter. Militært er vi dverger. Nettopp derfor kan vi ha muligheter som meglere og i annet fredsarbeid. Istedenfor å omdanne våre militære styrker til hardtslående kampenheter i NATOs globale krigsoperasjoner, burde vi spesialisere oss på å trene betydelige enheter som kunne sendes inn i konfliktområder med fredsskaping som sin sentrale oppgave.