Bomber og banaliteter

Bombene spiller godt i «Pearl Harbor», med en naturlig kraft. Ben Affleck er mer som en kinaputt.

Det er nesten imponerende av manusforfatter og regissør å få så lite emosjonell nerve ut av de dramatiske omstendighetene rundt Japans angrep mot USAs marinebase på Hawaii i 1941. De har vært slepphendte med alt annet enn utførelsen av en heidundrandes bombesekvens midt i filmen og et tokt over Tokyo mot slutten. Her er det åpenbart tenkt «sommerlig krigsaction» fra dag én uten å skjele til bagateller som ma- nusutvikling og personoppbygging.

Spikersuppe

Men på tre timer burde vi kreve mer enn en gjennomsnitts episode av «Hotel Cæsar», for bedre er ikke den spikersuppa av en kjærlighetshistorie Michael Bays bomber skvulper rundt i.

Én ting er at dens grunnriss kan sees på TV daglig, noe annet er den tamme utførelsen. Kort sagt kniver perlevennene og kamppilotene Rafe (Affleck) og Danny (Josh Hartnett) om samme sykepleier (Kate Beckinsale). Damens rette innehaver er i utgangspunktet Rafe, men når alle sørger fordi han kanskje er skutt ned over England, kommer meldingen «tre måneder seinere» på lerretet - og der hensleper Danny, Evelyn og andre amerikanere livet på USAs Hawaii-base i påvente av krig. Det går som det må gå.

Før det japanske angrepet kommer, med en kamplysten Rafe tilbake fra de døde, kan vi gasse oss i en gedigen ansamling likegyldigheter. Sykepleierne er framstilt som rene hønsehjerner, uten tanke for annet enn mulige ekteskapskandidater. Soldatene er glade gutter med sans for fest, og samtlige ytrer seg à la snakkebobler. Den romantiske kjemien er ikke mye å snakke om, verken mellom Beckinsale og Affleck eller Beckinsale og Hartnett. Sistnevnte har noe mer kraft i blikket, men hva skal nå stakkarene gjøre med bare tomprat om solnedganger og dess like som ammunisjon.

Nå er det bombene som er poenget. Michael Bay har som kjent laget action før og gjenskaper for så vidt imponerende livaktig overfallet som kostet over 3000 liv. Det er en skakende sekvens, men den ville fungert like effektivt om den var kortet ned - i likhet med resten av verket, som lider av mangel på dramaturgi. Kampsekvensene blir stående som en film i filmen, med det amerikanske raidet over Tokyo som et definitivt spennende høydepunkt.

Krig og klisjeer

Bay har fått pepper for sin omgang med historiske fakta. Det kan knapt være en overraskelse for noen at USAs ære i kjent gloriatradisjon her reddes av Affleck og Hartnett med ørlite hjelp av Cuba Gooding jr. Hovedfeilen er kanskje at han rett og slett gir for lite informasjon for en ung målgruppe, særlig i forhold til et dramatisk nød-opphold i Kina mot slutten, men også om årsakene til Japans angrep.

Han sleiver, men «Pearl Harbor» er da også i høy grad ei gigantoman smørje av krig og lidelse pakket løselig inn i rosa klisjeer.

<B>NATURTRO BOMBER:</B> Michael Bay kan sine actiongrep og gjenskaper troverdig det japanske angrepet mot Pearl Harbor og USA.