Bomber og dialog

I SKRIVENDE stund, torsdag den 7. juli, tidlig ettermiddag, får vi hele tiden inn nye rapporter fra øyenvitner og rammede av terroranslaget mot Londons transportsystem. Selve marerittet for mange: Å sitte fast i Londons undergrunn i mørket uten å vite hva som skjer og om hvordan man kan komme seg ut, ser ut til å være virkeligheten for mange mennesker akkurat nå. Det er ingen oversikt over antall drepte og skadde, men millioner av mennesker er i en tilstand av skrekk og sorg. Det blir stadig mer enighet blant politikere og kommentatorer om at dette ser ut til å være et terrorangrep som bærer Al-Qaedas kjennetegn: Godt koordinert, med mange steder rammet samtidig , midt i en sårbar infrastruktur full av vanlige folk på vei til jobb eller skole i rushtiden. Det slår meg hvor kort tid det tar for en bombe å eksplodere og spre skrekk, død og skade. Det er gjort på et blunk. Men ettervirkningene av de destruktive skadene, både de kroppslige skadene på mennesker og skadene på fysiske omgivelser tar lang tid å rehabilitere i den grad det lar seg gjøre.Etter å ha vært involvert i dialogarbeid mellom kristne og muslimer i Norge i nær femten år har jeg fått innblikk i hvordan slike hendelser rammer relasjoner mellom muslimer og storsamfunnet. I Norge har debatter i etterkant av slike terroranslag og etterfølgende utslag av islamofobi som regel foregått på en relativt sivilisert måte i forhold til ordbruk og politiske beslutninger, i motsetning til det høye konfliktnivået som har blitt resultatet i en del andre europeiske land. Det er å håpe at den norske offentlige diskurs fortsetter i et - med noen unntak - sivilisert spor. Men det kjennes bokstavelig talt blodig urettferdig at langsomt, tidkrevende konstruktivt arbeid med å bygge tillit mellom kristne, muslimske og andre miljøer - og med å informere allmennheten om at islam slett ikke er en «terror-religion» - kan risikere å bli offer for noen sekunders uendelig destruktivitet i form av en terrorbombe.

JEG VAR i England i fjor høst på en studietur. Der møtte jeg er fortvilet imam i en by nord i England. Han sa: det er så mange sinte, unge muslimske menn som kommer til meg og sier: Hva skal vi gjøre? Vi blir mistrodd, vi blir terrormistenkt, vi har problemer på arbeidsmarkedet fordi vi er muslimer, vi føler at vår religion blir offentlig tråkket på. Synes du vi skal brenne ned en kirke?Imamen syntes slett ikke det. Han fortalte hvordan han roet ned de unge mennene og rolig forklarte dem hvordan vold avler vold, hvordan man måtte arbeide innenfor de politiske strukturene for å endre samfunnet. Han sa videre at når det gjaldt kristne, burde de som gode muslimer være i dialog med dem - og ikke en gang tenke på å skade dem eller brenne kirker. Denne imamen er på ingen måte enestående. Få kjenner til hvor omfattende arbeid ansvarlige muslimske ledere i hele Europa, inkludert Norge, utfører i forhold til å advare mot bruk av vold og terror, oppmuntre sine menigheter til integrering og dialog i forhold til storsamfunnet og andre trossamfunn, som f.eks. kristne. Altfor få er også klar over hvor viktig det skape mulighet til å bygge en muslimsk identitet for muslimer i Europa for å kunne sikre en god sameksistens og et godt pluralistisk samfunn. Jeg sier slett ikke at unge frustrerte muslimske menn i Europa blir terrorister. Men at Al-Qaeda i sine destruktive utøvelse av terror sikrer seg støtte fra mennesker som føler at de ikke har noe å tape og som kjenner på et enormt har mot «vesten» - som også blir et selvhat fordi de selv er vestlige - kan det være liten tvil om. Kamp mot selvhat og selvdestruktivitet blant unge muslimer for å rette opp den selvforakt de har blitt påført i forlengelsen av vestens kollektive islamofobi er derfor den viktigste arenaen for å kjempe mot terror av denne type i Europa. Hovedideologene i Al-Qaeda er utenfor vår rekkevidde. Men vi kan hindre den avmaktsfølelsen som gjør rekruttering mulig. Ansvarlige muslimske miljøer har vært og er den aller viktigste arenaen for dette.Der blir det klart slått fast at denne type terrorisme har ingen støtte i Islam. Disse miljøene trenger dermed all den støtte de kan få, og må ikke marginaliseres eller rammes av ubearbeidet generell islamhets basert på uvitenhet.

TERRORANGREPET mot London rammet alle som tilfeldigvis befant seg der bombene eksploderte: Kristne, muslimer, sekulære, hinduer, jøder. Men også vi som ikke var i London, er rammet på tvers av religiøs og politisk tilhørighet: frykt og sinne, sorg og avmakt er frukten av noen sekunders destruktivitet i fri utfoldelse. Disse følelsene må få utløp. Men de bør kanaliseres mot de ansvarlige for dette, og mot hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal være: Et samfunn der mennesker angår oss uansett religion og etnisk tilhørighet. Et samfunn der muslimer ikke blir stigmatisert og stilt ansvarlig for gruoppvekkende handlinger de er like lite ansvarlige for som andre. Et samfunn der det er mulig å skape seg et godt liv, og bli respektert for sin tro og sine meninger. Det som tar tid, det konstruktive, bygging av tillit, dialog mellom kristne og muslimer, bygging av et integrert samfunn der alle delene har kontakt med hverandre og ingen grupper blir satt utenfor - alt dette må fortsette som den mest fruktbare protesten mot noen sekunders voldsom ødeleggelse.Det er grunn til å være meget oppmerksom på hva som skjer i det norske offentlige ordskiftet framover. Vi står foran en valgkamp, og de fleste nordmenn opplever London som en by vi har et nært forhold til både av historiske og aktuelle grunner. Hvor stor prosentandel av den norske befolkning som på ett eller annet tidspunkt har befunnet seg i Londons undergrunn må være temmelig høyt. Identifikasjonsfaktoren med de direkte rammede blir derfor også meget høy. Dette bør føre til at engasjementet blir stort - i den langsomme, konstruktive retningen.