Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: The Boomtown Rats - «Citizens of Boomtown»

Bomskudd fra Geldof & Co.

The Boomtown Rats har våkna etter 36 års albumpause, men treffer for sjelden på comebackalbumet.

TILBAKE: Fire av seks originalmedlemmer er fortsatt med når The Boomtown Rats gir ut sitt første album på 36 år. Fra venstre: Simon Crowe, Pete Briquette, Garry Roberts og Bob Geldof.
TILBAKE: Fire av seks originalmedlemmer er fortsatt med når The Boomtown Rats gir ut sitt første album på 36 år. Fra venstre: Simon Crowe, Pete Briquette, Garry Roberts og Bob Geldof. Vis mer

ALBUM: Hvem skulle tro det: The Boomtown Rats gir ut sitt første album på 36 år! Og det er nok ikke bare tilfeldig at «Citizens of Boomtown» kommer i 2020, som er «The Year of The Rat» («Rottas år»).

«Citizens of Boomtown»

The Boomtown Rats

2 1 6

Rock / punk rock / glam rock

2020
Plateselskap:

BMG Rights

«Prøver å være noe de ikke er.»
Se alle anmeldelser

Punk- og rockbandet fra Dun Laoghaire utenfor Dublin, med Bob Geldof i spissen, ga ut seks album fra 1997 til 1984 og hadde ni singler på Topp 40 i England. Du husker kanskje låter som «Top Rat» og «Banana Republic», men de er selvfølgelig mest kjent for «I Don't Like Mondays», som toppet hitlistene i en rekke land i 1979.

Samlet bandet

Større enn det ble de ikke. I 1986 var det slutt, og Geldof har jo hatt sitt å holde på med siden, fra «Band Aid» og «Live Aid» til sju soloalbum og mye annet. Til comebackalbumet har han fått med seg tre av fem fra originalbesetningen, Pete Briquette (bass), Simon Crowe (trommer) og Garry Roberts (gitar).

Sårt om sorg og savn

Det begynner så bra, med den heftige og smådesperate glamrock-singelen «Trash Glam, Baby», men varer ikke så lenge. Allerede på låt nummer tre, bluesinfiserte «Monster Monkeys», lugger det ganske kraftig. Hva vil de med dette?

«She Said No» høres ut som en Them / Van Morrison-inspirert pop/R&B-miks som kunne blitt gitt ut på 60-tallet, og får passere under tvil. «Passing Through» har noe sårt og ektefølt over seg: «Today in the park / I thought I saw you». Geldof har mistet både ekskona Paula Yates og dattera Peaches i heroinoverdoser, og får utløp for savn og sorg her.

Gleden er tilbake i «Here's A Postcard», en lykkepille av en Kinks-inspirert London-observasjon dynket i fengende pop og fiks koring à la The Mamas & The Papas. Albumets beste, så alt er ikke gærent!

«K.I.S.S.» er derimot en feilplassert glamrocklåt à la britiske Sweet med rap - kanskje et forsøk på å låte moderne.

Faller sammen

Med «Rock'N Roll Yé Yé» faller prosjektet helt sammen, en ganske håpløs låt med et like håpløst og utdatert refreng. «Yeah, yeah, rock'n'roll / Come on, come on rock'n'roll», synger Geldof - og vi hører tvilsomme ekko av låter som Kiss' «God Gave Rock & Roll To You» og Joan Jetts «I Love Rock'N Roll» - eller et dusin andre tanketomme låter.

Her har det skjedd en brist i vurderingsevnen. «Get A Grip» er ikke mye bedre, det vil si, den er skrekkelig. Like ille er den avsluttende låten «The Boomtown Rats», der særlig ei tekstlinje går igjen: «The Boomtown Rats»!

Bok og film

Spørsmålet melder seg: Trenger verden et nytt Boomtown Rats-album? Bob Geldof har tenkt ut svaret. Han bryr seg rett og slett ikke.
- I couldn't give a shite. Vi gjør det, og det er nok, sier han.

Bandet vurderte for øvrig å gi ut flere ep-er før albumet så skulle komme. Én ep med de fire beste låtene hadde holdt lenge.

Samtidig med albumet slipper Geldof «Tales of Boomtown Glory», ei bok med alle tekstene fra albumene til bandet og Geldof solo i tillegg til historier om og rundt 28 av sangene. Den er trolig mer interessant når det kommer til stykket. En dokumentarfilm om bandet kommer også i år.

Hele Norges coronakart