Bon Jovi

Pudler er pudler, selv om man klipper dem.

80-tallets bredbeinte og tungt posørbaserte puddelrock har en sterkere overlevelsesevne enn i hvert fall jeg setter pris på. Det eneste som er forskjell på Bon Jovi nå og da, er at både musikken og sveisen er frisert. Men man forandrer verken art eller egenskap ved å gjøre kosmetiske inngrep. Jon Bon Jovi og hans kumpaner tilpasser den melodibaserte og svulstige gitarrocken nye tider, og har sikkert latt seg inspirert av både (post)grønsj og nu-metal. Men det forandrer ikke at musikken er like forutsigbar og uspennende som (nesten) alltid. Her er forsøksvis bøs rock og silkemyke ballader samlet til en klam og uspennende plate.