Bond - lev og la leve

Ekstravagant action-underholdning er mer alminlig nå enn da James Bond først kom på banen. Men han hevder seg ennå bra, den nygamle agent, i «Goldeneye» av året.

Dette ikke minst fordi det stadig fins russere til, og de tar jo ikke slutt med det første.

Og Bond-kvinnene er stadig blitt både mer "jordnære" og hyperfarlige, så ida står ikke stille i Bond-landet heller. Etter seks år og et par filmer med Thimothy Dalton som åpenbart mistrivdes i rollen, er det Pierce Brosnans tur til å aksle agentens ansvarstunge byrde. Det gjør han proft nok, selv om han verken har den fysiske (herunder for damene også erotiske) arrogansen/nonchalansen til en Sean Connery eller en Roger Moore velturnerte replikk. Brosnan virker sant å si litt anonym, litt mannlig mannekeng, men det kan jo rette på seg under marsjen.

Kaldkrigen påstås å være over, men heldigvis for Aøbert Broccoli og hans ansatte fins det russisk mafia, eks-KGB-ere og ymse ømfintlig teknologi på vidvanke. Dermed er 007s oppdrag definert.

Filmens kvinnelige motpol kan sees som produkter av maskuline ønskedrømmer og ditto mareritt: Mellomblonde Izabella Scorupco er den handlekraftife dataeksperten, mens mørke Famkle Janssen både flyr MIG-jagere og leverer ut sin dødbringende sadisme i sengeleiet og annen nærkontakt - det er heldigvis gjort med opptil flere glimt i øyet.

Åpningsbildene er som ofte i Bond-filmene noe av det beste: En suverent konstruert sekvens med småfly, en strikhopper og en uendelig høy russisk kraftsdemning.

Men at så mye avansert og digert peile- og utskytningsutstyr skulle befinne seg uregistrert på det stakkars utarmede Cuba, må vel skyldes en brist i Hennes Majestets Secret Service - ej James?

Xenia Onoatop: på toppen av Bond.