Bonde-Barbie

Barbie uten Ken.

CD: Dolly Parton (62) har gjort mye rart – og har lyktes med det meste. Med unntak av den famøse, superpatriotiske post 9/11-plata «For God And Country» i 2003, har det meste av det hun har gjort på platefronten landet på den riktige siden av streken, med et par bluegrassalbum ved århundreskiftet som lysende eksempler.

Full kontroll

Hun har også tatt full kontroll over sitt imperium – fra fornøyelsesparken Dollywood til eget plateselskap og en bokklubb for barn – og produserer selvfølgelig platene sjøl, denne gang sammen med gitarist Kent Wells (altså ikke Ken …).

På samme overlegne måte møter hun alltid kommentarene rundt frontpartiet og sin superslanke midje med en avvæpnende selvironi og kjappe sitater som ikke kan gjentas for ofte: «Jeg var den første kvinnen som brente bh-en min – og det tok brannvesenet fire dager å slokke brannen» og «Du vil bli overrasket over hvor mye det koster å se så billig ut».

Ærlig

Hun er ikke stort dårligere når hun bruker tittellåten til å forklare – og forsvare – hvorfor hun er som hun er, en «Barbie-dokke fra bondelandet» som mer enn noe annet ønsket å være pen: «I’m just av backwoods Barbie, too much makeup, too much hair (…) Don’t let these false eyelashes lead you to believe that I’m as shallow as i look ‘cause I run true and deep/I’ve always been misunderstood because of how I look/Don’t judge me by the cover ‘cause I’m a real good book».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere av de øvrige låtene på «Backwoods Barbie» tar også utgangspunkt i personlige opplevelser, fra «Better Get To Livin’» og «Jesus & Gravity» til «Somebody’s Everything».

Dolly har aldri vært redd for å utlevere seg, verken i sangene eller privat, og det er lett å innbille seg at også hennes aller største hit, «Jolene», er resultatet av bitter lærdom. Men hun har slått tilbake, det skal være sikkert.

Fra pop til country

Det er ingen hits som «Jolene» her, men tittelåta er nesten verd prisen alene på grunn av sin kompromissløse ærlighet.

Sjangermessig svinger albumet fra smektende popcountry og taffel til bluegrass og tradisjonell steelgitar-country. At hun innimellom egne låter finner plass til Fine Young Cannibals «Drives Me Crazy» er ikke så lett å forstå. På den annen side gjør hun på sitt enkle vis mye ut av «The Tracks Of My Tears», som er gjort av en rekke andre artister før – fra Aretha Franklin og The Jackson Five til Linda Ronstadt og Boyz II Men.

Tittellåten er en supertradisjonell, fengende countrylåt, mens «Only Dreamin’» er en nesten episk, irskinspirert kjærlighetslåt med akustisk gitar, tinnfløyte, bodhran og strykere.

Til Kristiansand

Det er kommet skumle rapporter nylig om at Dolly måtte utsette «The Backwoods Barbie Tour» i USA på grunn av ryggproblemer forårsaket av det omfangsrike frontpartiet, men konserten på Arena Sør i Kristiansand 17. juni skal ikke være i fare. Det er hennes eneste i Norge i år.

Da hun besøkte Bergen og Oslo i mars i fjor, gjennomførte hun en profesjonell og strømlinjeformet Las Vegas-inspirert konsert – som det sømmer seg en Barbie fra tjukkeste bondelandet i Tennessee.