Bønder og andre nordmenn

DEN 4. MARS svarte de tre ansvarlige for den store TV-serien «Drømmen om Norge» på min kritikk av serien. De sier at de vil ta et oppgjør med den norske identiteten, slik den framgikk av OL på Lillehammer, som angivelig var inspirert av nasjonalromantikken fra midten av 1800-tallet. «Vi har ønsket å vise at vår nasjonale identitet er et produkt av en målrettet branding-kampanje som overså nøden, fattigdommen, urensligheten og fylla,» skriver de og er bekymret over at nordmenn tror at livet før var en evig dans på setervollen. Nå er det tvilsomt om irritasjon over Lillehammer-OL er et fruktbart utgangspunkt for å lage program om norsk historie. Jeg kan ikke se at det norske bondesamfunnet kan lastes for de mediale overdrivelser som da forekom - ansvaret for det lå vel snarere innenfor veggene i det hus der seriens programansvarlige sitter. Men den vakre naturen, den hvite snøen, alle de glade menneskene og de sportslige prestasjonene bidrog vel også sitt til at dette ikke ble et arrangement for hengehoder. Påstandene om at det var så skadelig virker noe humørløst på meg. Og er det ikke slik at vinteridretter har betydd mye i Norge? Er det en manipulert konstruksjon?

NORSKE BØNDER gikk på ski av nødvendighet. Når skisporten ble utviklet, skjedde det i samarbeid mellom telemarkinger og kristianiafolk. Nasjonalromantikken sprang ut av et liknende møte mellom eliten og folket, den var en bevegelse i en intens fase rundt midten av 1800-tallet og en mer langvarig fase seinere - i begge perioder bar den rike frukter i bildende kunst, i språk og litteratur, i musikk og sang. Den sprang ut av en økende sans for folkekulturen. I Norge hadde faktisk respekten for bøndene kommet tidligere enn i andre land, den var merkbar helt fra slutten av 1600-tallet og økte sterkt utover på 1700-tallet. Det er bakgrunnen for at Eidsvoll-grunnloven sikret bøndene stemmeretten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen har før hatt makt til å indoktrinere i folk én bestemt oppfatning av hva det vil si å være norsk. Tvert imot har det vært strid om dette. At alle nordmenn har nært en enkel bonderomantisk beundring, er en vill påstand. Hva med den over hundre år gamle språkstriden? Hva med konfliktene mellom sentrum og periferi, mellom sosialister og borgerlige, mellom «finkultur» og populisme, mellom dem som har hevdet at vi har fått alt av verdi fra Europa og dem som har hevdet at vi måtte bygge mer på vårt eget? Jeg kunne fortsette slik, men jeg tror ikke leserne er tungnemme.

DE TRE PROGRAMANSVARLIGE viser et prisverdig engasjement for rensligheten, og de synes å bebreide bøndene for deres skittenferdighet. Problem med urenslighet var utbredt i by og land og blant høy og lav. Hvorfor ble parfyme så populært i hoffkretser? Bøndene hadde hatt mye bedre kontroll med rensligheten i tidligere tider, men fra 1500-tallet satte myndighetene i gang moraliserende kampanjer mot at de gikk nakne i badstuer, og resultatet var at folk vasket seg mindre. Selv ikke leger hadde i eldre tider noe særlig kunnskap om hygiene.

Jeg skal her spare leserne for mange ord om den nasjonale identiteten i Norge. De programansvarlige hevder altså at den er resultatet av en manipulert konstruksjon fra midten av 1800-tallet. Nå var nordmenn på 1700-tallet mer stolte av å være norske enn vi er i dag. De holdninger de da la for dagen er nå politisk ukorrekte. Eller hva ville Dagbladets lesere ha sagt til en norsk kadett i København i 1750 som sverget ved sitt «norske blod» at han var en trofast venn? Eller skal vi gå ytterligere 413 år tilbake i tida? Ville Gunnar Stålsett ha uttrykt seg slik som biskop Håkon av Bergen i et brev skrevet 3. november 1337 til stormannen Bjarne Erlingsson?: «Det er vanskeligere å ha med utlendinger å gjøre enn andre.»

Det er fullt mulig å skrive ei stor bok om nordmenns norskhetsfølelser i eldre tider, fra middelalderen via 1500-1600-tallet og videre opp til 1814. Men det er lite moteriktig å gjøre noe slikt. Det er mer i pakt med tida å hevde at den nasjonale identiteten i Norge er en manipulert konstruksjon. Slik er det også mulig å bruke mediemakten til å konstruere en skjev historie.