Bondevik og mannsrollene

Statsminister Bondeviks utspill i sommer om at menn bør ta ansvar for likestillingen er gledelig. For oss som arbeider med likestilling mellom kvinner og menn har menns manglende engasjement vært til stort hodebry i lang tid. At Norges ledende mann gjør likestilling til tema er et positivt brudd med en ganske taus tradisjon for mannlige topp-politikere.

Det som imidlertid er betenkelig, er det litt naive inntrykk Bondevik gir når han foreskriver hvilken medisin som trengs for at fedre skal jobbe mindre ute og gi mer omsorg hjemme. Særlig gjelder dette Bondeviks vurdering av fedres reelle muligheter til å bruke kontantstøtten. Vi skal se på hvorfor.

Dagens arbeidsmarked er krevende. Dette gjelder ikke bare for dem som vil gjøre karriere, men også for de fleste som ønsker å følge opp og beholde jobben sin (bruskjører, sveiser på mekanisk verksted, kassadame/mann o.l.). I tillegg til kravene som stilles i arbeidslivet vet vi at etableringsfasen for småbarnsfamilien innebærer strevsomme perioder. Etter endt utdanning og påbegynt arbeidskarriere søker de fleste en mer ordnet bosituasjon. Etableringsfasen setter mannen og kvinnen i parforholdet i nye situasjoner og under en annen type press enn tidligere.

I dag deltar de fleste kvinner i yrkeslivet, men fremdeles er det slik at mange kvinner jobber deltid. Småbarnsfedre er en av de gruppene i Norge som jobber mest overtid. I Norge er det slik at hver tredje far med barn under seks år arbeider 45 timer eller mer i uka. Når det yngste barnet er i alderen seks til nitten er det enda flere fedre som jobber 45 timer eller mer i uka: 40 prosent (Kitterød & Roaldsø: Samfunnsspeilet 1- 96). Undersøkelser viser også at mange bedrifter benytter seg av overtid blant sine ansatte i større og større grad (Rogstad 1993: Overtidsarbeid blant lønnstagere ).

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge tjener kvinner i gjennomsnitt mindre enn menn. Gjennomsnittlig timelønn for kvinner i Norge er 21 prosent lavere enn for menn (SSB 1996: Levekårsundersøkelsen ). Det er nærliggende å tenke seg at en slik ulikhet i lønn får konsekvenser for familiens valg av hvem som skal jobbe mest ute og hvem som eventuelt skal jobbe overtid. Den (les: han) som tjener mest bør jobbe mest ute. Setter vi tallene om lønnsforskjeller i sammenheng med tallene for menns overtidsarbeid, blir bildet av en treg likestillingsprosess mer forståelig. I debatten burde slike data åpne mulighetene for en mer sympatisk tolkning av menns manglende deltakelse i familien. En forklaring på menns overtidsarbeid kan jo nettopp være at en del menn presses til å «prioritere» jobb ut fra de økonomiske rammer familien opererer under. Bildet av familiesituasjonen blir derfor ikke nødvendigvis slik vi har lært oss å tenke det: en litt sliten og lat mann som ligger på sofaen, mens kona vasker opp. Faktisk er forskjellen i gjennomsnittlig arbeidsmengde i Norge (lønnsarbeid, husarbeid og omsorgsarbeid slått sammen) mellom kvinner og menn i småbarnsfasen 38 minutter i mennenes favør (SSB 1992: Tidsbruk og tidsorganisering 1970- 90 ). I den gjennomsnittlige småbarnsfamilien i dag er det fremdeles slik at mor vasker opp og steller barna. Far ligger derimot ikke på sofaen, han er på jobb.

I tillegg til lavere lønn og hyppigere deltidsansettelse vet vi at færre kvinner avanserer i arbeidslivets karrieresystem. Kvinner har gjennom arbeidsplassens organisering (mange kvinner får ikke tilbud om heltidsarbeid), rene diskrimineringsforhold og gjennom valg av yrke ikke avansert på samme måte som menn. Gitt slike forhold på arbeidsmarkedet blir det for mange kvinner «lettere» å gå inn i en løsere og mindre ambisiøs yrkestilknytning.

For å forstå de prioriteringer menn og kvinner gjør i forhold til omsorg for egne barn og karriere er det altså viktig å ta høyde for småbarnsfamiliens situasjon der og da. Valgene omsorg og arbeid må sees i sammenheng med lønn, arbeidstid, konkurransementalitet og familieøkonomi, men vi må også vurdere valgene i forhold til hva menn og kvinner identifiserer seg med. I hverdagssituasjoner, der ungene skriker om natta, overtidsarbeidet sitter i kroppen og lakklukta ligger i huset etter kveldens og nattens oppussing er det fristende for de fleste å velge «den enkleste løsningen». I svært mange tilfeller vil «den enkleste løsningen» være at mor står opp og roer barnet. «Den enkleste løsningen», der mor tar barnet, kan stå som et typisk bilde på arbeidsfordelingen mellom menn og kvinner i en slitsom etableringsfase. Denne typen løsninger baserer seg på tidligere erfaringer og kompetanse. Gjennom kjønnssosialisering, svangerskap, amming og nærheten til barnet de første månedene har kvinnen ofte vært den som har hatt og tatt grepet om situasjonen når det røyner på. Vi tenker da spesielt på situasjoner der barnet ikke vil sove (få pupp om natta), er syk eller bare er mamma-dalt. I svært mange tilfeller er det «enklest» at kvinnen tar seg av barnet, mens mannen gjør praktiske ting (som å legge fliser, bytte vinduer og tjene mest mulig penger på kortest mulig tid). Tendensen til å velge en slik løsning blir også forsterket av miljøet rundt paret. Mannen samler sammen venner og slektninger for å legge ny takstein på huset eller mure grunnmur, selv om han ikke nødvendigvis er særlig mer praktisk anlagt. Ut fra tradisjon og kompetanse ringer han sjelden sin svigermor eller sin svigerinne som er musikkterapeut.

Som vi ser er en viktig forutsetning for at menn skal gå inn i omsorgsarbeidet at de tradisjonelle likestillingspolitiske kravene om utdanning til kvinner, likelønn og økonomisk selvstendighet/forsørgerplikt for kvinner oppfylles i praksis. Like viktig blir det å lage muligheter for vanlige menn til å velge å dele mer av omsorgsarbeidet med sin kone. Kontantstøtten er dessverre en ordning som vil virke mot en slik målsetting. De mekanismer som påvirker menns og kvinners valg, som vi har påpekt ovenfor, burde være argumenter for å vise at det er svært få menn som har en økonomisk eller sosial stilling der det ville være «fornuftig» eller «naturlig» å velge å være mye hjemme med barna. Når Bondevik hevder at «Kontantstøtten er et bidrag til at det blir lettere også for menn å være hjemme med barna» (Vårt Land 23. juli 1998) er det et sympatisk ønske mer enn en forståelse av hvilke mekanismer som er med på styre omsorgens kår i landet. Tilbake står Bondevik med en verdivurdering der han selv angrer på at han ikke var mer hjemme med barna og der han oppfordrer menn til å ha de rette holdninger hva angår likestilling. Dessverre blir nok dette for smått, selv om en konferanse og en holdnings- og verdidebatt i seg selv er interessant og bra. Men i arbeidet med menn og likestilling trenger vi, i tillegg til å påvirke holdninger, å bruke politiske virkemidler aktivt. Blant annet trenger vi ordninger som sikrer menn mot et for stort forsørgerpress (vekk med kontantstøtten og for en utvidelse av fedrekvoten), selvstendig opptjeningsrett til permisjonspenger for menn, pappapermisjon (14 dager ved fødsel) til alle menn, innstramning overfor arbeidsgivere som ikke respekterer fedres omsorgsforpliktelsr hjemme og et sterkt engasjement fra lønnstakerorganisasjonene hva angår krav til mer familievennlige arbeidstidsordninger. Ikke minst må arbeidet med likelønn og kvinners inntjenings- og karrieremuligheter bedres. Som vist ovenfor vil dette kunne være med på å bryte noen av de sirkler som hindrer menn i å være hjemme og som obstruerer mange kvinner i å jobbe mer ute.

Praktisk omsorg er ett viktig ledd i å skape nye mannsroller. Det er derfor avgjørende at regjeringens satsning på likestilling og nye mannsroller ser på rammene for menns muligheter til å velge annerledes.