Bondeviks alvorlige anklager

STATSMINISTEREN

angriper landets største lønnstakerorganisasjon og det største partiet for å opptre i strid med demokratiet. Det er alvorlig. Kjell Magne Bondevik har gått over streken i sin frykt for det politiske budskapet LO bærer fram med stor tyngde: arbeidstakerne i Norge er ikke tjent med den sittende regjering.

Statsministerens utfall mot lønnstakerne i Aftenposten torsdag, topper et samkjørt angrep fra høyresiden de siste ukene. At Høyre frykter en sterk og engasjert fagbevegelse, er ikke noe nytt. At Per Kristian Foss og Jan Tore Sanner benytter enhver anledning til å kritisere LOs og Arbeiderpartiets felles politiske mål, er heller ikke nytt. Det nye er at de beskylder landets største lønnstakerorganisasjon og landets største politiske parti for å opptre i strid med demokratiets prinsipper og interesser. Og mest alvorlig: de har fått landets statsminister med seg ned på samme nivå.

Arbeiderpartiet er ikke til salgs. LO vil heller aldri forsøke å kjøpe seg innflytelse. Arbeiderpartiet og LO er selvstendige organisasjoner, med selvstendig ledelse, som gjør sine egne valg og prioriteringer. På noen samfunnsspørsmål ser vi ulikt, til dels svært ulikt. På andre viktige områder er vi helt enige. At to uavhengige organisasjoner samarbeider om spørsmål man hver for seg har funnet ut er viktige, er ikke noe demokratisk problem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi samarbeider om å trygge faglige rettigheter, der regjeringen systematisk angriper dem.

Vi samarbeider om en bedre arbeidslivslov, der regjeringen vil gjøre det vanskeligere å få fast jobb. i samarbeider om en kompromissløs kamp mot arbeidsløsheten der regjeringen har vært passiv og latt den øke.

Vi vil begge øke skattefradraget for fagforeningskontingent for vanlige lønnsmottakere, der regjeringen er opptatt av å gi skattelette til de rikeste.

AT LO BER

sine medlemmer si sin mening om hva som er viktig for dem, som grunnlag for kongressens vedtak, er ikke en trussel mot demokratiet. Det er et stort demokratisk prosjekt. At LO samarbeider med Arbeiderpartiet, i full åpenhet og gjennom demokratisk fattede vedtak, er ikke en fare for det norske demokratiet.

At NHO gjennom generasjoner har finansiert de borgerlige partiene, er en kjent sak. Men Høyre har i årevis også mottatt store økonomiske bidrag fra noen av landets aller rikeste og mektigste privatpersoner. Ingen har noen gang fått vite hvem som ga, hvor mye de ga, eller hvilke betingelser som var knyttet til gavene. Alt skjedde i hemmelighet. Det var et demokratisk problem.

Først etter betydelig press, gikk Høyre motvillig med på å endre sin praksis på dette området. Da hørte vi ingen ting fra Bondevik.

Den kampanjen Høyre og regjeringen nå har regissert de siste ukene, er ikke en kamp for demokratiet, men en kamp for selv å overleve. Det er Bondeviks kamp for å få fortsette som statsminister. Da er det selvsagt ubehagelig å bli angrepet fra en praktisk talt samlet fagbevegelse, i og utenfor LO. Men de kan takke seg selv. Det er politikken den Høyre-dominerte Bondevik-regjeringen har ført, som gjør at arbeidstakere og folk flest nå ønsker et skifte.

DET ALVORLIGSTE

er allikevel at Norges statsminister nå mener at arbeiderbevegelsens organisering og politiske praksis kan kritiseres under henvisning til landets demokratiske ordning. Riktignok forsiktig, men klart sier han at det «til en viss grad er det et problem for demokratiet at det føres jevnlige lukkede drøftinger med LO». Dette kobles opp mot den pengestøtten vi får. Statsministerens holdning framføres uten noen refleksjoner om den meget betydelige støtten som gis til de andre partiene fra privatpersoner og organisasjoner. Jeg minner også Bondevik på hva han sa til Aftenposten 22. august 2003: «Når en ser den gigantiske støtten LO gir til Ap, synes jeg det er naturlig at NHO revurderer sin nedtrapping av partistøtten for å skape litt balanse i bildet». NHO bevilger også i år til Høyre og hans eget parti KrF har inntil nylig også mottatt pengegaver. At statsministeren fører en politisk kamp er legitimt, hans henvisninger til demokratiet er illegitimt. Det burde han vite. Derfor burde han ikke gjort det.