Bondeviks omvendelse

BONDEVIK OG USA: Den 15. januar brakte Dagbladets debattside nyheten om at Kjell Magne Bondevik har omvendt seg. Nå beklager Bondevik i artikkelen sin at USA har «vist tendenser til å gå utenom FN, slik vi klarest så det i Irak-spørsmålet». Det får våge seg at dette er en mild formulering, i betraktning av at supermakten har vingeklippet verdensorganisasjonen og gått alenegang i årtier. Men da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2002, var regjeringen Bondevik fullt villig til å bryte FN-paktens forbud mot angrepskrig da USA og Storbritannia la opp til krig mot Irak, så sant de tre andre vetomedlemmene bøyde seg for de to. Først da detikke skjedde, kom Bondevik til at der ikke var «et klart folkerettslig grunnlag for maktanvendelse», uten at dette innebar «at militære operasjoner derved var i strid med folkeretten». I selvskapt villrede nøyde Norge seg da med å støtte okkupasjonen.Nå hevder Bondevik at USA ikke har rett til å spille rollen som verdenspoliti. «Bare FN bør og kan fylle den.»

MEN MED SIN «krig mot terror» overtok USA nettopp denne rollen for seks år siden. Bondevik skriver at Sikkerhetsrådet «autoriserte maktbruk mot Taliban og Al Quaida, og en rekke andre ikke-militære tiltak». Det er sant at rådet ga mandat til ikke-militære tiltak. Men de operative paragrafene inneholder ikke ett ord som autoriserer maktbruk. Andre stater godtok bare at verdenspolitimakten tolket teksten slik. Nå skriver Bondevik at det er «avgjørende at alle land satser på de multilaterale institusjonene, først og fremst FN». «Å ta lett på FN, på FNs moralske autoritet og på FNs folkerettslige spilleregler, er å svikte fredsarbeidet». Men i 1999 uttalte daværende statsminister Bondevik i Stortinget at når det ikke forelå noe FN-mandat til å angripe Jugoslavia, måtte man undersøke om det «likevel kunne foreligge et folkerettslig grunnlag for å bruke makt». Det mente regjeringen at den fant. Grunnlaget var dels tynt, dels usant. Uten vedtak i Stortinget førte Bondevik Norge inn i en ulovlig krig som nettopp innebar å «ta lett på FN», neglisjere «FNs folkerettslige spilleregler» og «svikte fredsarbeidet».

DET KUNNE VÆRE mer å si om Bondeviks artikkel. Men viktigst er disse kjærkomne vitnesbyrdene om personlig omvendelse. I følge Lukas-evangeliet skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger omvendelse. Men forutsetter ikke det at synderen tar klart avstand fra tidligere villfarelser?