Bondeviks selvgodhet

Nordsjødykker Alliansen ber statsminister Kjell Magne Bondevik stoppe å bruse med fjæra over regjeringens innsats for pionerdykkerne

STATSSEKRETÆR GUNNAR HUSAN

ved statsministerens kontor redegjør i et innlegg i Dagbladet for den sittende regjerings holdning til problemene de tidligere pionerdykkerne har fra petroleumsvirksomheten i Nordsjøen. Vi i Nordsjødykker Alliansen, som har skapt et nettverk for omlag 160 av de tidligere dykkerne, mener det bør gå noe lengre tid før statsministeren, statssekretær Husan, eller noen annen i det politiske miljøet gir seg til å bruse med fjæra og påstå at de har gjort noe for dykkerne.

Bondeviks selvgodhet kommer i et merkelig lys. En regjeringsoppnevnt gransknings-kommisjonen anbefalte erstatningsansvar for staten, men regjeringen Bondevik la etterpå til grunn at staten ikke har noe erstatningsansvar. Etter granskningskommisjonens rapport flyttes grensen for dypdykking opp fra 400 til 180 meter. Rørledningene på 360 meter trenger desperat vedlikehold av dykkere. Hva gjør vi nå? Forstå det den som kan.

Når vi leser statssekretærens skryteliste er det lett å tro at problemene dykkerne strever med var noe som dukket opp som troll av eske en måned etter at regjeringen Bondevik tiltrådte for annen gang, og at Kjell Magne Bondevik så bekjentgjorde sin og samfunnets skyldfølelse i forhold til den skjendige behandlingen majoriteten av de skadde dykkerne fra Nordsjøen er blitt og blir utsatt for. For å bruke statssekretær Husans egne ord: «Dette er ikke riktig.»

For ordens skyld: Når det fremholdes at man på politisk hold ikke kjente konsekvensene av farene ved dykkingen, så ble faremomentene ved dypdykking påpekt, og må betraktes som kjente, allerede i 1965. Når politikerne påstår seg uvitende, er dette et resultat av at man har gjort et valg om ikke å tilegne seg kunnskapen. Mangel på kunnskap fører ikke til ansvarsfrihet i slike tilfeller, snarere tvert i mot.

NORDSJØDYKKER ALLIANSEN

har, siden etableringen i 1994, forsøkt å vinne gehør for dykkernes skjebne i det politiske miljøet, og stort sett talt for døve ører, OGSÅ Kjell Magne Bondeviks. Dykkerne rettet gjentatte henvendelser til statsminister Bondevik den første gangen han innehadde denne tittelen, og fikk stort sett til svar at det ikke var opportunt å gjennomføre noe møte. Denne unnfallenheten har Kjell Magne Bondevik til felles med samtlige norske regjeringsledere siden syttitallet. Felles for dem alle er at de ikke har løftet en finger for å bedre dykkernes kår, før altså Nordsjødykker Alliansen etter ti års masing får hull på byllen, og oppnår at dykkernes skjebne blir satt på det politiske sakskartet. Da vet Bondevik at han ikke kommer unna å ta et standpunkt, og han sørger i samme slengen å lage en fotoseanse ut av det hele.

Det er også i og for seg greit. Dykkerne var i Nordsjøen i en nøkkelfunksjon for å få gjort jobben med å få opp oljen. Det klarte vi, og det er vi mektig stolte over, og det kan ingen ynkryggede politikere ta fra oss.

Enden på visa for den første Bondevikregjeringen var at staten tilbød dykkerne inntil to hundre tusen kroner. Staten satte som et vilkår for denne fyrstelige kompensasjonen at staten ikke hadde noe juridisk ansvar for behandlingen av dykkerne, og påberopte seg å kunne dokumentere dette. Dokumentasjonen var unntatt offentlighet, het det.

Da Sivilombudsmannen etter tre år fikk denne «dokumentasjonen» utlevert, viste det seg at det hele kokte ned til et slags keiserlig edikt fra lovavdelingen i Justisdepartementet, eller utlagt: «Dette er ikke vår skyld, og sånn er det bare.»

BONDEVIK'S

behandling av dykkerne var altså alt annet enn gloriøs. Det som for dykkerne likevel er tyngst å svelge er at da Kjell Magne Bondevik for første gang tiltrådte som Norges statsminister ble han informert om at til da hadde ni av våre kolleger tatt sine egne liv. De ville heller avslutte sine liv enn å fortsette de daglige ydmykelsene i en ødelagt tilværelse.

I dag er tallet 18, dobbelt så mange. Blodet til de siste ni av våre kolleger hr. statsminister, er på dine hender. Du kunne ha grepet inn og styrt prosessen. Du fikk mange sjanser, og brukte ingen av dem, vi har kopier av alle henvendelsene vi har sendt til deg. Alle våre atten døde kolleger var praktfulle mennesker, som hver på sitt vis ville hatt mye å gi det norske samfunnet. Din og andres unnfallenhet tok fra dem denne muligheten hr. statsminister.

Statssekretær Gunnar Husan skriver videre, på statsministerens vegne, at dykkere som var engasjert i petroleumsvirksomheten frem til 1990 skal få den økonomiske oppreisingen som Stortinget og regjeringen mener de har krav på.En formulering som er egnet til å bekymre av to grunner:

1.Så sent som høsten 2003 ble det gjennomført eksperimentdykk til 250 meter ved NUI i Bergen. Seks av de åtte deltagende dykkerne har fått påvist nevrologiske skader. Mot NSDAs advarsler ble dykket gjennomført etter tvilsomme prosedyrer og retningslinjer. I ettertid er maksimaldybden og beredskapsdybden for dykking i Nordsjøen redusert fra 400 til 180 meter. De skadde dykkerne vil ha mistet sine sertifikater, og ifølge Gunnar Husan er skadene deres av så ny dato at de ikke vil komme inn under den foreslåtte kompensasjonsordningen for pionérdykkerne fra Nordsjøen. Hvem skal ta seg av disse dykkerne, statsminister? Og de andre som vil komme skadd opp av havet, fordi verken regjeringen eller embetsverket tilsynelatende har lært noe av å skalte og valte med dykkeres liv og helse siden sekstitallet.

2.Det som kommer ut fra «Løvebakken» forteller om en intens drakamp i det politiske miljøet for å unngå at erstatningen til dykkerne skal bli oppfattet som for «raus». Forhandlingene går paradoksalt ikke på å få erstatningen OPP på et for dykkerne akseptabelt nivå, men tvert imot prutes det for å få den langt nok ned, til der hvor dykkerne vil ta imot den og slutte å bråke, og at det samtidig ikke koster staten all verden å få fred. Vi føler oss helt trygge på at også statsministeren og Gunnar Husan kan forstå hvorfor dykkerne ikke føler seg veldig tilpass i et slikt bilde.

Husan skriver: «Samtidig med fremleggelsen av meldingen ble det iverksatt strakstiltak overfor pionerdykkere i en vanskelig livssituasjon». Ja, mange dykkere fikk økonomisk hjelp. Det ble bevilget et forskudd på kommende kompensasjon på kr. 10.000.000,- til den såkalte «strakshjelpen». Og, til å begynne med fungerte dette opplegget ganske bra. Etter hvert gikk den departementale behandlingen av disse forskuddsutbetalingene tregere og tregere, og har nå gått fullstendig i stå!

Den fremholdte velviljen har altså fremdeles en odiøs klang.

VÅRT RÅD

til Gunnar Husan, Kjell Magne Bondevik og andre i det politiske miljøet som nå spekulerer i en halvgod løsning for dykkerne er å legge de spekulasjonene til side. Denne saken begrenser seg ikke til et erstatningsoppgjør til pionérdykkerne, men om Norges troverdighet og fremtid som olje- og gassnasjon.