KIRKEROM: Skal kirkerommet åpnes for andre typer bønn? Foto: Steinar Myhr /Samfoto / NTB Scanpix
KIRKEROM: Skal kirkerommet åpnes for andre typer bønn? Foto: Steinar Myhr /Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Bønn i det flerreligiøse samfunn

Hvordan skal kirken møte andre religioner i ritualer?

Meninger

Den norske kirkes biskoper har kommet med retningslinjer for hvordan kirkens ansatte skal forholde seg til andre religioner i rituelle sammenhenger, Religionsmøtet ved kirkelige handlinger — en veiledning fra bispemøtet.

Hvis religion er et offentlig anliggende, er hvordan og hva religiøse ledere tenker om andre også noe som offentligheten bør ha innsyn in. Samtalen om hvordan religiøse ledere ser på forholdet mellom det religiøse språket og verden utenfor er et høyst aktuelt politisk og etisk spørsmål. Det er ikke noe å si på dokumentets intensjon. Teksten er ment for å hjelpe kirkelige ansatte til å opptre med «respekt, vennlighet og gjestfrihet» i møte med mennesker av andre religioner.

Tekstens preges også av et blikk for den majoritetsposisjonen Den norske kirke er i.

Men dokumentets gode intensjonene er følges ikke opp av en tilsvarende intellektuell og åndelig dristighet. Flere forhold ved dokumentet som leder tankene hen på matematisk utregning av en formel. Dette blir særlig tydelig i avsnittet om synet på bønn når mennesker av ulike religioner er til stede. Her skilles det mellom å (1) være til stede når en person fra en annen religion ber, (2) å be «samtidig, men ikke i form av felles bønn» og (3) interreligøs bønn, hvor mennesker av ulik tro ber samme bønn.

Ifølge biskopene er 1 og 2 ok, men ikke 3. 1 er greit fordi «nærvær ikke er det samme som deltagelse». 2 er ok, så lenge det markeres et tydelig skille mellom de ulike religionene som er involvert». 3 er «dypt problematisk», fordi en slik bønn vil være religionsblanding og brudd på budet om å ikke ha andre guder enn den kristne. I avsnittet om bruk av hellig tekst fra andre religiøse tradisjoner i kristne gudstjenester skilles det mellom en «kultisk bruk» av hellig tekster og lesning av en tekst som «tekstlesning».

Man sitter igjen med et inntrykk av å ha lest et dokument som forsøker å gjøre naturvitenskap av spørsmålet om hvordan mennesker forsøker å sette ord på og nærme oss erfaringen av en transcendent virkelighet. Det er som om det finnes en fasit som kan gi en faste og gitte grenser mellom de ulike versjonene av tro på ulike guder - Som om det finnes et avklart, ferdig formulert språk for å beskrive tro.

Men hva om dette premisset ikke er gyldig? Hva om det finnes andre posisjoner enn å være «nærværende» eller «deltagende», men mellomrom midt i mellom? Hva om det ikke går an å skille mellom en «kultisk» lesningen av en hellig tekst, og «en tekstlesning» av en hellig tekst? Kraften i et åndsverket - enten teksten kalles «hellig» eller «skjønnlitterær» eller «folklore» - at det aldri lar seg endelig gripe og definere som enten det ene eller andre.

Biskopene skriver som om gudstjenesten er et sted hvor prestene eier den endelige definisjonsmakten over en tekst, som om folk slutter å være fortolkende og reflekterende mennesker når de deltar i en rite.

Biskopene skriver videre: «Unnsatt vil man alltid som kristen rette enhver bønn til Den treenige gud». Igjen: hva om det premisset ikke er det eneste. Hvorfor skal bare den troende be til den guden som ifølge hennes egen religion er den sanne? Hvorfor kan ikke nettopp bønn være en praksis som bryter ned forestillingen om at det finnes et 1:1 forhold mellom religiøs praksis og sann tro.

Hva om det alltid finnes en rest av Gud som aldri lar seg innordne i det konvensjonelle religiøse språket? Kanskje står det et komma, ikke et punktum, etter siste amen. Hvorfor ikke lage et alter i Nidarosdomen til gudene og verdensbildene som er blitt borte som et resultat nettopp av den treenigheten guds komme. Kanskje vil en bønn ved et slikt alter ikke kunne formulere av oss selv, fordi alvoret sprenger alle konvensjonelle ord.

Som prest og troende ønsker jeg heller å fremelske og oppsøke det motsatte av bønn og hellig tekst. Når Yahya Hassan leser sine (ofte svært utfordrende) dikt som om han resiterte Koranen oppstår det en forskyvning av vante forestillinger om det hellige og det profane. Dette åpner for en sensitivitet som ikke det konvensjonelle religiøse sjelden kan formidle. Er Pussy Riots punkebønn en «kultisk» bønn, dikt eller kunst? Eller alt sammen samtidig: en bønn formulert som blasfemi, fordi blasfemien blir det eneste språket som er igjen når kirken har altfor tette bånd til en diktatorisk makt og ikke gir myndige kvinner rom.

Selv ber som kristen med Kate Pendrys bønn i performancen Muhammed* and me, hvor hun — i kraft av å være ikke-muslim - henvender seg i bønn til Muhammed. Er jeg bare da «nærværende» eller «deltager»? Jeg ber Jens Bjørneboes, Inger Hagerups og Gunvor Hofmos religionskritiske og blasfemiske dikt, hvor de samtidig forkaster og fastholder troen på Gud. Slik holder jeg det religiøse språket åpent, som en aldri avsluttet samtale hvor jeg som kristen aldri vet fullt ut hvem jeg henvender meg til.

Det gjelder min egen henvendende til Gud. Men like mye det gjelder det Guds henvendelse til meg. Det innebærer å tenke om det religiøse språket som det å alltid komme for sent til det endelig svaret. Kanskje gjelder det ikke bare språket om Gud, også Guds egen selverkjennelse? Vet Gud alltid hvem hun selv er?

Evangeliene viser jo en Gud som vokser og forhandler seg inn i rollen som messias gjennom en kontakt forhandling med mennesker han møtte. Og forhandlingen ender ikke i en avklart triumf, hvor den oppstandne Jesus overbeviser Pontius Pilatus og fariseerne om at de tok feil av hvem han var. Den ender et samvær med redde venner, på en strand, ved et lite bål mens de spiser nyfanget fisk.

Hvorfor har disse betraktningene relevans for offentligheten? Det har en relevans fordi inn i det religiøse språkets befinner det seg en etikk, en måte å forholde seg til medmenneske: Det er dypt sammenheng mellom gudstilbedelse og menneskesyn. Slik vi alltid kommer for sent til en avklaret og endelig sannhet om Gud, kan bakgrunn, roller og trekk som tilskrives hen aldri fullt ut gripe det mysterium mennesket er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook