Den norske kirkes biskoper har kommet med retningslinjer for hvordan kirkens ansatte skal forholde seg til andre religioner i rituelle sammenhenger, Religionsmøtet ved kirkelige handlinger — en veiledning fra bispemøtet.

Hvis religion er et offentlig anliggende, er hvordan og hva religiøse ledere tenker om andre også noe som offentligheten bør ha innsyn in. Samtalen om hvordan religiøse ledere ser på forholdet mellom det religiøse språket og verden utenfor er et høyst aktuelt politisk og etisk spørsmål. Det er ikke noe å si på dokumentets intensjon. Teksten er ment for å hjelpe kirkelige ansatte til å opptre med «respekt, vennlighet og gjestfrihet» i møte med mennesker av andre religioner.

Tekstens preges også av et blikk for den majoritetsposisjonen Den norske kirke er i.

Men dokumentets gode intensjonene er følges ikke opp av en tilsvarende intellektuell og åndelig dristighet. Flere forhold ved dokumentet som leder tankene hen på matematisk utregning av en formel. Dette blir særlig tydelig i avsnittet om synet på bønn når mennesker av ulike religioner er til stede. Her skilles det mellom å (1) være til stede når en person fra en annen religion ber, (2) å be «samtidig, men ikke i form av felles bønn» og (3) interreligøs bønn, hvor mennesker av ulik tro ber samme bønn.