Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

bønnenes kraft

Kjetil Edvardsen (25) begynte med alkohol og hasj, fortsatte med heroin og endte med kaffe.

JEG DRAKK IKKE

kaffe i det hele tatt før. Nå, begynner Kjetil Edvardsen (25), han har sixpence og trondheimsdialekt. Han skal snart lage en dobbel americano, men først skal han gjøre en kjapp beregning:

-  Nå er vel kaffe 40 prosent av livet mitt.

Husker du tv-serien «Jamie\'s Kitchen»? Den britiske kjendiskokken Jamie Oliver trente opp arbeidsledige ungdommer til å bli kokker i sin nye restaurant. I Trondheim trente barista-mester Preben Oosterhof opp unge rusmisbrukere og ansatte dem på kafeen «Stolt».

DET ER ELLEVE

år siden det begynte. Siden Kjetil, 14 år, ble rusmisbruker. Han så ikke på seg selv som det da. Han så det ikke før etter at det hadde ballet på seg.

-  Det starta med alkohol og hasj, og endte med heroin. Jeg var heldig, tok aldri overdoser. Men hadde det gått noe lenger, kunne jeg vært del av statistikken i dag, sier han.

Høsten 2002, etter at han hadde sittet inne for dop og vinningsforbrytelser i tre og en halv måned, fikk Kjetil plass i Kvamsgrindskollektivet.

OMTRENT PÅ SAMME

tid hadde Preben Oosterhof sitt første møte med Betty Johnsen fra det samme kollektivet. Oosterhof er norgesmester i baristakunst, han er mannen bak den kaffekjeden Dromedar, han hadde flere filialer og nok å gjøre. Likevel arrangerte han kaffekurs, mens Betty sendte mail til Jamie Oliver og inviterte ham over til åpninga av «Stolt». Kokkekjekkasen hadde ikke tid, men ønska lykke til.

-  Kaffebarer appellerer til ungdommen. Å jobbe her skal være en gulrot når du kommer inn i kollektivet. Du skal kunne se frem til noe mer enn å gå i skogen og plukke poteter, sier Oosterhof.

Kvamsgrindskollektivet er eid av Norske Kvinners Sanitetsforening, en organisasjon man gjerne forbinder med vafler og traktekaffe. I de lyse og hyggelige lokalene i Ila i Trondheim selges det imidlertid focaccia og alle sorter kaffe med og uten melk.

«SÅ BRA AT

dere finnes!» står det på en side i gjesteboka som ligger oppslått på et bord. «Faen heller, for en bra cafè!» på en annen. Ungdommene som jobber på «Stolt» er mellom 19 og 26 år. De fleste har ikke hatt et normalt sosialt liv siden de var 16-17 år, de har bare rusa seg. Nå er de i avsluttende fase av behandlinga, og de bruker «arbeid som behandling».

-  Men ikke behandling som de har i kollektivet, påpeker daglig leder Lars Vanviksmyr.

-  Dette er en arbeidsplass .

Oosterhof forteller at kafeen blir drevet kommersielt og profesjonelt.

-  Dette er ikke en sånn respatexkafe med ludo, sier han.

-  Folk skal komme hit fordi kaffen er god.

I MOTSETNING TIL

Olivers kokker, er det ingen av kaffekokerne på «Stolt» som verken har sprukket eller droppa ut. Kjetil har vært med siden kafeen starta i mars i år. Derfor henger det et stort bilde av han på veggen, ved siden av Preben, Lars og Betty.

-  Da jeg fikk tilbudet om å begynne her, tenkte jeg: «Skal jeg stå og lage kaffe hele dagen?» Men det gikk helt fint.

Ikke bare er han blitt kaffefrelst, han har begynt å misjonere også.

-  «I dag tror jeg det er på tide at du prøver noe nytt», kan jeg si. Og så sier kanskje kunden: «Ja! Nå har jeg drukket svart kaffe i 20 år.»

ET PAR SPISER

lunsj, et annet nipper til kaffe og leser aviser. Ei lita jenta i rosa klær tryner i trappa og blir trøsta av mor. Kjetil ser opplagt ut, han har tatoveringer på begge armene og forkle rundt livet.

-  Jeg er ikke ferdig med det ennå. Tanken om å ruse seg er alltid til stede, men det er andre ting som er viktigere, sierer han.

Nå går han på skole tre dager i uka. Han skal skaffe seg generell studiekompetanse for å kunne studere mer etterpå. Selv om han godt kunne tenke seg å fortsette på Stolt.

-  Det er så deilig å ha valget. Uansett hva jeg velger, er jeg rimelig sikker på at jeg greier det. Hvis jeg tenker på meg for tre år siden og meg i dag, kjenner jeg meg ikke igjen. Det er litt skummelt, sier Kjetil.

-  Men jeg liker meg sjøl bedre nå.

MOTIVASJON: - Jeg har plukka en del poteter. Dette er mye mer motiverende, sier Kjetil Edvardsen, tidligere rusmisbruker, nå barista på kafeen «Stolt» i Trondheim.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media