Bønner og bomber

Slik skal det gjøres.

FILM: Omtrent en halvtime før rulletekstene gikk opp, slo den urovekkende og sødmefulle følelsen meg: Jeg skjønte virkelig ikke hvordan dette kom til å ende. «Traitor» er en av disse sjeldne, smarte thrillerne, et veldig puslespill som legges over tre verdensdeler, mot et bakteppe av internasjonal terrorisme. Mannen i midten er Samir Horn (Don Cheadle), ingeniør og eksmilitær med amerikansk mor og sudansk far, og en dypt troende muslim. Han trekkes inn i en terroristorganisasjon mens FBI prøver å få tak på hvem han er og hva han driver med. Det gjør publikum også, og tvilen om Samir er på amerikanernes eller etterforskernes side får ligge og dirre gledelig lenge.

Under overflaten

Don Cheadle er et åpenbart og førsteklasses valg i hovedrollen. Cheadle har tidligere vist hvor god han er til å gjøre dempede, tilbakeholdne rolletolkninger i dramatiske fortellinger, blant annet i «Traffic» og «Hotel Rwanda». Også her lar han uroen bli liggende under overflaten, i blikket og i små håndbevegelser, mens han overfor omverden framstår som sympatisk og med full kontroll.

Actionscenene er tette og kompakte, filmet i lange tagninger, men med en flimrende, kaotisk nerve som sikkert også kjennetegner eksplosjonsåsteder og politiraid i virkeligheten. Med sin klaustrofobiske hvem-lurer-hvem-stemning minner «Traitor» både om «The Departed» og «Syriana», selv om den ikke er like storpolitisk ambisiøs som sistnevnte. «Traitor» velger å holde spenningen sitrende framfor å pløye altfor dypt i terrorismens mørke vesen, og det er riktig prioritert i en sjangerfilm som denne. Replikkene er velskrevne og presise, uromantiske og aldri unødig dvelende.

Flere stemmer

Et dristig og kontroversielt grep i «Traitor» er framstillingen av hva som skjer når terroristene mobiliserer sine folk til angrep. De som viser seg å være sovende selvmordsbombere som bare har gått og ventet på den store ordren, er de tilsynelatende mest alminnelige av alle: En kvinnelig student på en parkbenk. En familiefar som klipper plenen. En kafébarista. I en vestlig verden som i over syv år har gått rundt og skottet nervøst på arabiskutseende medpassasjerer på fly og T-baner, kan dette sees på som unødig brensel til fryktbålet. Samtidig er virkningen genuint skremmende, og det virker ikke altfor konstruert med tanke på guttene i T-skjorter og jeans som entret fire t-banetog den dagen i London i 2005. «Traitor» kan tillate seg dette fordi den lar en rekke stemmer komme til orde. Brorparten av hovedpersonene i filmen er religiøse, de fleste av dem muslimer, og med få ord får de vist at det finnes mange former for fromhet. Og dette er altså et manus som, av alle mennesker på jorda, er skrevet av regissør Nachmanoff, som også førte katastrofeblockbusteren «The Day After Tomorrow» i pennen, og moromann Steve Martin.