Bønneuro i skolen

RELIGIONSFRIHET: Politikerne har gjennom et forlik om formålsparagrafer i skolen skapt fred og enighet på Stortinget. Dessverre vil uroen fortsette i skolen. Uklarheten rundt hva som er religionsutøvelse og hva som er kunnskaptilegnelse vil fortsette å være stridstema. Det er bare å gratulere politikerne: De fikk et skjørt kompromiss mellom kristne, muslimer og humanister etter grundige drøftinger i det bredt sammensatte Bostad-utvalget, og klarte å forkludre det.

Vi kan lett forstå KrFs glede over innføringen av ord og formuleringer som «tilgjeving» og «verdier i kristen og humanistisk arv» og den «nasjonale kulturarven» i formålene for skolen. Vektleggingen av den nasjonale kulturarven blir forståelig nok godt mottatt i innvandrerkritiske miljøer. Like beklagelig er det at dette signaliserer tilbakeskuende perspektiver også i forhold til skolen. Vi får bare krysse fingrene for at noen lærere har mot til å hjelpe elever også til å se kritisk på denne nasjonale arven.

mye tyder på At forlikspolitikerne har liten kontakt med menneskerettighetsekspertisen når de skriver at «opplæringa skal ... vise respekt for den einskilde si overtyding». Verken små eller store borgere i dette landet skal forventes å ha respekt for gjensidig utelukkende livssyn. Derimot bør alle læres til å ha respekt for retten til ha slike livssyn. Allerede nå ser vi uenighet om man kan fortsette med bordbønn i skolen etter politikernes forlik. Vi er redd det er bare begynnelsen. Vår medfølelse går til allerede hardt prøvede rektorer og lærere.

Politikerne har både statskirkesaken og i formålssaken uttrykt glede og stolthet for sine evner til å skape enighet seg i mellom. Vi tror Norge ville være tjent med folkevalgte som heller hadde som ambisjon å oppnå enighet i befolkningen. Ikke minst på livssynsområdet, der det er en menneskerett for foreldrene å legge føringer for sine barn.

Norske politikere viser altså liten følsomhet på dette området. Etter skarpe reaksjoner fra både FN og menneskerettighetsdomstolen i Europarådet i kjølvannet av KRL-saken, burde man vite at dette feltet er svært sensitivt. Man skulle tro at politikerne ville ha forstått at her burde man begjærlig gripe til de formuleringene som livssynsminoritetene selv hadde godtatt sammen med Den norske kirke.

Det blir for øvrig interessant å se hvordan de rødgrønne framover skal overbevise Human-Etisk Forbunds 73 000 medlemmer hvorfor det er så viktig med en flertallsregjering.