Boplikt for skilte foreldre?

«Skrekkhistorier om mødres nekting av fars utøving av samværsrett med barna ved å flytte langt bort, kan godt erstattes med utallige historier om en mors masing på en far som prioriterer annet enn sine barn.»

Ifølge flere nyhetsmeldinger kommer Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet med et forslag om å lovfeste at skilte foreldre må bli boende i nærheten av hverandre, dvs. et flytteforbud utenfor en viss geografisk radius for mennesker som har barn sammen.

«Barnets beste» er utgangspunktet i viktige avtaler mellom skilte/ugifte foreldre og skal være en rettesnor for samværsavtaler, hvem som skal ha den daglige omsorgen for barn, og lignende. Innenfor rammene av barneloven har foreldrene avtalefrihet, og det gis her god mulighet for å lage avtaler etter foreldrenes egen situasjon. Bare et fåtall av foreldrene har et så stort problem med dette at det ender i rettslig avgjørelse, og i slike saker må man regne med at konfliktnivået har vært høyt allerede i utgangspunktet.

Hvor mennesker velger å bosette seg, er normalt sammensatt av en rekke basisbehov, og valg av bosted er en vesentlig faktor for enkeltmenneskers livskvalitet og trivsel. Spesielt etter skilsmisse og samlivsbrudd, hvor tilværelsen tar en helt ny vei og kan gi både livskrise, sorg og fortvilelse, er det viktig å kunne bygge opp en ny plattform, komme seg på beina igjen, ikke minst når det er barn inne i bildet. Her spiller selvsagt bosted en særdeles viktig rolle. Den av partene som ønsker seg tilbake til tidligere hjemsted med familie og gamle venner, en jobb å forsørge seg og barna med, og lignende, må kunne gjøre dette uten å bryte noen form for regelverk.

Det er ikke vanlig at den ene av foreldrene flytter lengst mulig bort fra den andre for å hindre samvær. Det store flertall av skilte foreldre jobber bra sammen med omsorg for felles barn og ser fordelen av å være to også etter en skilsmisse, om ikke annet så pga. den avlastningen dette gir den forelderen barna bor fast hos. Dette avlastningsmomentet er forresten undervurdert i alle utfall mot skilte foreldres samarbeid. Skrekkhistorier om mødres nekting av fars utøving av samværsrett med barna ved å flytte langt bort, kan godt erstattes med utallige historier om en mors masing på en far som prioriterer annet enn sine barn.

De fleste voksne både ser, og tar, ansvar for sine barn, og de fleste voksne har også et behov for voksenliv utenom barnestell, slik at behovet for et samarbeid vanligvis er der i utgangspunktet.

Skal et fåtall av de mest problematiske og konfliktfylte skilsmisser/samlivsbrudd være grunnlag for revidering av norsk regelverk? Skal man lage regler etter noen få, ekstreme eksempler? I så fall kan jeg verken se ønsket om barnets beste eller respekten for foreldre flest i dette.

De siste årene har det vært store endringer i forhold som angår foreldre som skilles / ikke bor sammen, som for eksempel innskrenkninger i stønad til enslige forsørgere og endringer i bidragsreglene. Det gjennomgående her er at ballen spilles tilbake til foreldrene (for eksempel større krav til selvforsørgelse / aktiv jobbsøking selv med små barn, større krav til at partene selv lager avtaler om bidrag, og at det må betales et gebyr hvis det ønskes at bidragsfogden skal behandle bidragssaken).

I dag er det mange barn som har en forelder på en annen kant av landet enn der de selv bor til vanlig, uten at dette er problematisk. Samfunnet vårt er i utgangspunktet et mobilt samfunn, vi reiser ofte og mye, innenlands og utenlands. Om foreldrene ikke bor på samme bosted, er dette ikke til hinder verken for samarbeid eller oppfølging av barnet, dette klarer foreldrene som regel fint uten hjelp av staten.

Når det gjelder en slik type inngripen fra det offentlige som å pålegge et flytteforbud for enkeltmennesker, er dette en meget sterk inngripen i det som er en selvfølgelig menneskerettighet i vår del av verden. Hvor man skal bo, hvilken jobb og utdanning man ønsker å satse på, er rettigheter vi ser på som både grunnleggende og forutsettende for et demokratisk samfunn. Restriksjoner i dette fra myndigheters side gir smak fra samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Tanken om at det er det beste for barn at foreldrene tvinges til å bo i nærheten av hverandre etter skilsmisse/samlivsbrudd, reiser flere spørsmål enn svar. For eksempel vil den som har krav på / råd til overtakelse av felles bolig, være den som tvinger den andre til bli værende. Med odelsrett for eksempel, er jo bosted gitt. Den som har råd til å overta felles hus, presser den andre til å finne seg noe i nærheten.

Og hva med partenes behov for utdanning og jobbmuligheter? Da en skilsmisse også endrer de økonomiske rammene for den enkelte, vil en deltidsjobb gi behov for fulltidsjobb, liten utdanning vil føre til behov for mer utdanning, osv.

Hvordan er det tenkt at den voksne skal kunne videreføre sin yrkeskarriere under en bostedsplikt? Må man si nei til en bedre betalt jobb utenfor den oppsatte grensen for å holde seg til dårlig betalt jobb (som var tilpasset familiesituasjonen før bruddet)? Hvem skal i så fall betale mellomlegget? Staten? Eller skal man gå tilbake til den gamle ordningen med å pålegge underholdsbidrag til den andre part i et slikt tilfelle?

Og hva når livet går videre, de skilte finner nye partnere, kanskje får de nye barn - vil dette flytteforbudet også hindre endringer i yrkeslivet for den nye familien, ved at ingen av de voksne kan ta arbeid og bosted utenfor den lovpålagte radiusen? Jeg bare spør.

I dag har vi et omskiftelig samfunn, vi har utallige måter å organisere omsorg og samvær med felles barn. Om vi liker det eller ikke, så er det ikke helt uvanlig at folk skiller seg, noen opptil flere ganger i løpet av et liv. Det er mine, dine og felles barn, og den store hopen administrerer dette helt flott ut ifra de enkeltes livssituasjon. La oss fortsette med det!

Barneloven pr. i dag er helt utmerket i forhold til å lage avtaler som sikrer barna god kontakt med begge foreldrene. Om foreldrene ikke klarer det, har vi et meklingsapparat som er obligatorisk ved skilsmisse og også ved samlivsbrudd om så bare den ene part ønsker det. I dag er mekling begrenset med maks 4 meklingstimer, og begge parter må møte sammen. Mitt forslag er at meklingsapparatet bygges ut.

Jeg hadde ønsket at det ble flere timer, og at det ble åpnet for større mulighet til separat mekling. I de sakene der det er et høyt konfliktnivå mellom partene, er det å få tid en svært viktig faktor, det kan en hvilken som helst advokat bekreftet som har befattet seg med slike saker. Der hvor partene har vanskelig for å komme til enighet, er det masse såre følelser, og både vrangvilje og liten evne til å se saken på litt større avstand. Det kan derfor være vanskelig å presse partene til fullendte avtaler på fire timer. Hadde derimot begge parter hatt mulighet til å prate med mekler hver for seg, for så å få hjelp til å nærme seg hverandre med felles avtale, tror jeg mye kunne ha vært løst. I dag må man ta dyr advokathjelp for å drøfte tanker rundt en avtale om felles barn uten at den andre parten er til stede. Dette synes meg meningsløst, hvis det er slik vilje blant politikerne til å tenke på barns beste.

En politikerstyrt avtale som fratar foreldre rettigheter enhver annen borger har, som å velge bosted, og dermed jobb- og utdannelsesmulighet, vil ikke føre noe godt med seg. Å la en håndfull svekne mennesker bli modell for lovendringer som vil påføre resten av foreldre og barn en rekke nye problemstillinger, og som vil åpne for mer mulighet til konflikter, kan ikke være av det gode.