Tanken bak langsiktig bistand er at rike land skal tilføre fattige utviklingsland kapital og kunnskaper som de mangler, slik at de får utnyttet sine naturressurser og arbeidskraft best mulig.

Bistand skal støtte lands bestrebelser på å gi befolkningen bedre helse og utdanning og gode rammebetingelser for næringsliv og sysselsetting. Etter hvert som folk får bedre inntekter vil skatter og avgifter dekke stadig mer av det offentliges utgifter – og bistanden blir gradvis overflødig.

I virkeligheten er det få, om noen, land i Afrika sør for Sahara, der mye av bistanden havner, hvor det er grunn til å tro at slike positive utviklingsspiraler er i gang. Etter 60 år og milliarder på milliarder av bistandsdollars er det langt mellom land hvor befolkningens behov ivaretas godt. Den økonomiske veksten er, med få unntak, minimal, mens befolkningsveksten er høy. Bistanden synes å gjøre liten forskjell.

Likevel fortsetter vestlige bistandsmyndigheter å insistere på at langsiktig bistand gjør en stor og varig forskjell for folks velferd – også i Afrika sør for Sahara. Historier om forbedringer innen helse og utdanning brukes for det de er verdt: Det er stadig flere som får hiv/aids-behandling, flere vaksineres, færre barn dør og flere jenter får utdanning. Så lenge giverne bidrar med store bistandsmidler skulle det bare mangle.