Bør cherpe seg

Ikke siden Espen og Kirsten Salberg VM-danset seg over gulvet på 80-tallet, har man vært vitne til en så glamour-kitschy garderobe som den Cher benyttet anledningen til å vise fram i går kveld. Og noe repertoar til å fylle en helaftens konsert har hun definitivt ikke.

Legg til følgende fakta:

Cher hadde for anledningen plukket med seg bandet som Kiel-ferja og Strömstad-båten kranglet om å få slippe.

Cher viste at hun bare har to ansiktsuttrykk, og at hun har en sceneutstråling som både er flat, usexy og lite feminin.

Klippene fra filmer som «Mermaids», «Heksene i Eastwick» og «Forhekset av månen» mens Cher hadde en av sine sju turer på bakrommet, var kveldens høydepunkt

Dermed sitter man igjen med en kveld for glemmeboka.

Du store indianer

Først var det hakk i den dancetunge introplata. Så sto en hjelpeløs Cher der, uten evne til å lette på indianerantrekket, og med påklederskene altfor langt unna. Samtidig gjallet en versjon av U2s «I Still Haven't Found What I'm Looking For» utover salen. Og man ba til sin skaper om at Bono ikke måtte få høre denne versjonen, sånn under en uke etter at han ble hedret med MTVs «Free Your Mind»-pris. Han kunne komme til å levere den tilbake i ren protest mot populærmusikkens heslige utvikling.

Deretter styrte Cher sin anstrengte og overdimensjonerte vibrato over i «All Or Nothing», mens man fortsatt hev etter pusten for å takle det hemningsløst smakløse indianerantrekket.

Ulekkert juggel

Chers skyhøye kitschfaktor har utvilsomt en underholdningsverdi i utgangspunktet. Når hun i tillegg snakker seg til noen selvironiske trekk, som at hun har vært i showbiz siden dinosaurenes tid, kan vi godt like Cher. Men problemet er at hun midt oppe i alle de åtte kostymeskiftene - det purpurfargede korsettet, sjørøverfrakken - og hatten, chiffonoverdelen, de gigantiske parykkene og de sølvmetaliske antrekkene - mangler stil. Hun er blottet for den grasiøse sjarmen til en ekte diva.

Cher bare står der som et klesstativ for en rekke usmakelige Hollywood-antrekk. Det er mulig hun har chermtekke, men på scenen er Cher som en hard, kjønnsløs klump fra Las Vegas, med juggelet strødd litt ulekkert utover.

Og Cher, hun danser aldri. Hun går.

Ut for å skifte

Og så må mor skifte igjen. Man registrerer at scenen er påkostet, at det er brukt penger på diverse heisanordninger og at koreograferte dansescener med tung musikalpåvirkning ikke er nok til å tette igjen de altfor lange pausene hovedpersonen er vekk fra scenen i løpet av en halvannen time lang konsert.

Nå blir det ikke stort bedre av at Cher dukker opp på scenen igjen. Bandet er som et oppblåst og liksom-hipt coverband, mens Cher viser at hun ikke er i nærheten av å bygge seg opp et kult sett med låter i løpet av 35 år. Hitsrekka mot slutten, med blant annet «Walking In Memphis», «The Shoop Shoop Song» og «Strong Enough», leder omsider til den låta Spektrum har kommet for å høre, «Believe».

Men fra nå av vil de færreste tro på Cher. I alle fall som konsertartist.

LITE ENGACHERENDE: Cher viste at hun bare har to ansiktsuttrykk, og at hun har en sceneutstråling som både er flat, usexy og lite feminin.Foto: SCANPIX