Oslo, 2010BRAGEPRISEN: Tone Huse fikk Brageprisen for sin bok om Tøyengata. Hun er den eneste sakprosaforfatter som er blitt hedret i mylderet av litterære priser. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Oslo, 2010BRAGEPRISEN: Tone Huse fikk Brageprisen for sin bok om Tøyengata. Hun er den eneste sakprosaforfatter som er blitt hedret i mylderet av litterære priser. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Bør det opprettes flere priser for god sakprosa?

Dokumentar-sjangeren er diktekunstens fattige fetter.

Norge bugner av store og små litterære priser. Nesten samtlige tilfaller skjønnlitterære forfattere. I morgen deles Bokhandlerprisen ut. Ti romaner er nominert. Riktignok har to sakprosaforfattere fått prisen de siste 25 åra, Jo Benkow (1985) og Åsne Seierstad (2002), men de er unntakene som bekrefter regelen.

Om noen dager deles Riksmålsprisen ut. Også den har ved sjeldne anledninger gått til sakprosaforfattere, faktisk to ganger de siste fire åra. Men også her er tendensen tydelig: Dikterne har rangen. Snart blir det kjent hvilke bøker som blir nominert til Nordisk Råds litteraturpris. De er helt sikkert ikke sakprosaforfattere. Vi må tilbake til 1965 for å finne et eksempel, da Olof Lagercrantz fikk prisen for boka «Fra helvetet til paradiset».

Sjelden har sakprosaen vært lenger framme i nyhetsbildet enn i høst, med bøker om alt fra oppsiktsvekkende drap til sex i Bibelen. Snåsamannen trekker milelange køer med leselystne når han er på signeringsferd.

To bøker, Geir Selvik Malthe Sørensen og Kjetil Bortelid Mælands «Forfalskningen» og Odd Isungsets «Hvem skjøt William Nygaard?» har satt dagsorden. Treholt-saken er tilbake i fokus, og en klekkelig dusør er utlovd til den som kan løse Nygaard-mysteriet.

I tillegg diskuteres en rekke temaer som berører sakprosaen:

Hvilke litterære virkemidler kan og bør en sakprosaforfatter benytte seg av? Er kritikken av sakprosa god nok i pressen? Er det slik i 2010 at skjønnlitteraturen nærmer seg sakprosaen og omvendt? Må skjønnlitterære forfattere være mer forsiktige når de benytter levende modeller?

Bør det etableres en Vær varsom-plakat av den typen pressen holder seg med også for sakprosabøker? I hvor stor grad bør sakprosaforfattere trekke seg selv inn i fortellingen og benytte ordet «jeg»? Hvor tjukke skal biografier egentlig være - er to bind et altfor voluminøst format?

Sakprosaen har i det hele tatt vært mer diskutert i høst enn diktningen. Da Brageprisen ble delt ut forleden, ble det fra en kommentator uttrykt glede over at det i det hele tatt fins en pris for god sakprosa.

Er det på tide at også den blir hyppigere premiert? Ikke som en form for kvotering, men fordi den ser ut til å angå flere og flere både lesere og forfattere.