Bør dette bandet være bannlyst i platebutikkene?

Alle elsker MGMT. Det har de gjort noe med.

||| ALBUM: Få har lyktes bedre i å lokke fram hipsternes grimme åndssnobb enn MGMT.

Da jeg prøvde å kjøpe førsteplata deres, «Oracular Spectacular» (2008), fikk jeg beskjed fra indieplatesjappa:

Den hadde de ikke, og hadde de hatt den ville de aldri solgt den til meg fordi den var dårlig.

Nasjonalsanger
Elleve silliarder kids kan selvsagt ta feil, men jeg er villig til å gå i døden for at MGMT sine strålende anthems («Kids», «Electric Feel» og forbigåtte «The Youth») var nettopp det - internasjonale nasjonalsanger for alle med et nostalgisk hjerte i denne verden.

Det var ikke, som mange hevdet, et kynisk sveip over ingrediensene som rører flest folk hurtigst mulig: Synth, paljettvideoer og romantiserende tekster om ungdommens forgjengelighet.

Lei seg selv?
«Kids» spilles vel fremdeles på en festivalcamp nær deg, men siden sist virker det som min plateekspeditør har fått en likesinnet i foreningen mot MGMTs uutholdelige letthet. MGMT selv.

Det høres ut som de er lei av sin egen lettbeinthet.

De er lei av å havne i reklamefilmer mot sin vilje (de saksøkte Nicolas Sarkozy etter at han lånte låter uten å spørre).

Og de er lei av å ha sjuke rekorder som å være «den første til å toppe den norske singellista med en singel som ble gitt bort av et mobilselskap».

«Congratulations» inneholder derfor, etter eget utsagn, ingen singler.

Hadde konklusjonen min vært at «og 'Congratulations' er så syrete at den ikke finnes radiovennlig», tror jeg neppe de vil blitt lei seg.

Bowie og Love
Det er likevel ikke konklusjonen. Riktignok har de beveget seg dramatisk langt inn i 70-tallets krinkelkroker med alle den psykedeliaen det innebærer, men mens de er der har de også snappet opp Bowie og Loves popsensibilitet.

Sukkersøte «I Found A Whistle» og shoegazende «It's Working» er begge potensielle partyhits som lett kan spilles på P3.

Der MGMT virkelig viser tegn til storhet på denne plata er der de tar sitt nye prosjekt helt ut, som på «Flash Delerium» og den 11 minutter og 44 sekunder lange «Siberian Breaks».

Hvor er særpreget?
Men, de kan naturligvis ikke rømme fra det faktum at de ikke er The Velvet Underground.

De lever her, nå. Og de kan aldri gjøre nøyaktig det samme som idolene gjorde i gamle dager.

De sette sitt eget preg på det, og problemet til plata er at fingeravtrykket ikke røper at det er MGMT.

Lettlikelig
I stedet for et tydelig signal om bandets identitet, har musikken heller et gjenskinn av Babyshambles («Song for Dan Treacy»), Flaming Lips («Lady Dada's Nightmare») og tja, litt Caesars Palace når de går bananas med tangentene.

Men, mens vi venter på at de skal avansere på ordentlig, kan du godt gi denne lettlikte psykedeliasamlingen en sjanse.

Og den bør du nå kunne få kjøpt i din nærmeste indieplatebutikk om ei ukes tid. De bør like dette.

Bør dette bandet være bannlyst i platebutikkene?