DEBATT: Flere sakprosaforfattere har tatt opp spørsmålet om hvorvidt funksjonshemmede mennesker bør ha tilgang på eskortetjenester. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCK
DEBATT: Flere sakprosaforfattere har tatt opp spørsmålet om hvorvidt funksjonshemmede mennesker bør ha tilgang på eskortetjenester. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX / SHUTTERSTOCKVis mer

Bør funksjonshemmede kunne kjøpe seksuelle tjenester?

Jan Grue treffer ikke i sin kritikk av eskortetjenester.

Forrige uke fikk Jan Grues bok «Jeg lever et liv som ligner deres» strålende mottakelse. Med sine fine skildringer av sitt liv som bevegelseshemmet, som far og ektemann vil nok boka bli stående ved siden av Finn Carlings og Thorvald Steens bøker om samme tematikk.

Men hans bok er også argumenterende, tidvis på grensen til en debattbok. Framfor alt når han tar opp spørsmålet om funksjonshemmede bør kunne kjøpe seksuelle tjenester.

Det var Arne Schrøder Kvalvik som med intervjuboka «Min fetter Ola og meg» (2015) satte temaet på dagsorden. Der forteller Ola Schrøder Røyset detaljert og ekstatisk om sin seksuelle debut med en prostituert. Men hensikten var mer alvorlig enn å fremstå som horekunde:

«Samfunnet rundt meg fortrenger jo bare problemstillingen. Det er fullstendig tabu, slik føles det i alle fall for oss funksjonshemmede», poengterer han.

Boka ble da også oppfattet som et sterkt forsvar for at det bør finnes eskortetjenester tilrettelagt for mennesker med alvorlige handikap.

Grue tar sterkt avstand fra et slikt forslag. Hans kritikk er tankevekkende fordi den stiller spørsmål ved vår måte å forstå funksjonshemmede som prisgitt surrogater og dårlige erstatninger.

Spørsmålet er likevel om han ikke styrker motsetningene i en allerede polarisert debatt.

Grue diskuterer temaet i forbindelse med en av sine favorittforfattere, den amerikanske poeten og journalisten Mark O’Brien. Som barn ble han rammet av polio og i essayet «On Seeing a Sex Surrogate» forteller han om sine første seksuelle erfaringer. Han oppsøkte en kvinne som arbeidet som såkalt surrogatpartner og i en terapeutisk ramme tilbød lovlige erotiske tjenester. O’Briens opplevelser er siden blitt filmatisert i den oscarnominerte filmen «The Sessions».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vanligvis leses essayet som et opprør, påpeker Grue. Selv leste han det på en ganske annen måte:

«Jeg leste det med en helt annen uro, siden det handlet om det jeg alltid har vært mest redd for, mangelen på ekte intimitet.»

For Grue avslører essayet at O’Brien forsto seg i lys av tanken om at funksjonshemmedes liv er prisgitt erstatninger, og ikke sees som fullverdige i kraft av seg selv.

Etter å ha lest O’Briens essay og tatt frem Kvalviks bok igjen, synes jeg likevel Grues betraktninger er for teoretiske og abstrakte. Men mer alvorlig er det at han ikke kommer med forslag til å bedre en vanskelig livssituasjon slik O’Brien og Røyset gjør.

I stedet setter Grue opp kjøpt sex som en absolutt motsetning til ekte intimitet. Mens det siste er autentisk og godt er det første en vare som kan kjøpes og en dårlig erstatning.

Det som er utgangspunktet til Røysets og O’Briens er nettopp at denne motsetningen ikke finnes, men det faktum at et liv med ekte intimitet er utelukket.

De befinner seg snarere i samme situasjon som jeget Gustaf Frödings dikt «En kärleksvisa». Å sitere fra et dikt, gir ikke svaret på viktige politiske spørsmål. Men jeg synes det på vakkert vis får frem spennet kjærlighetslivet uten å gjøre ytterpunktene til moralsk ladde motsetninger:

«Jag köpte min kärlek för pengar,

för mig var ej annan att få,

sjung vackert, I skorrande stränger,

sjung vackert om kärlek ändå.»