Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bør Hagen stanses?

«I en så viktig sak som synet på nye landsmenn er forskjellen mellom de andre partienes og Frp's menneskesyn og politiske løsninger markant.»

Christensen formann Akershus Frp 1992- 1994.Frp-formann Carl I. Hagen drømmer om regjeringsmakt for sitt parti. Politikken har beveget seg i Frp's retning i løpet av 1990-tallet, og Frp's oppslutning har lenge ligget stabilt mellom 15% og 20%. Bør Hagens drøm bli virkelighet, og hvordan kan dette skje? Bør Hagens drøm om regjeringsmakt mellom Frp, H, KrF og Venstre stanses - og i tilfelle hvordan?

20. juli avdekket VG Frp's nye strategi frem mot stortingsvalget i 2001, og evt. videre mot 2005. Målet er regjeringsmakt sammen med Høyre, KrF og Venstre. Midlene er å pusse fasaden politisk og personlig. Det skal ryddes opp internt. De av Frp's fremste personer som vekker størst avsky hos påtenkte samarbeidspartnere, skal knebles eller fjernes, tillitsforhold skal opprettes mellom Frp-personer og fremtredende folk i andre partier. Innvandringsmotstand skal nedtones til fordel for en gjennomtenkt integreringspolitikk, og det skal arbeides for å oppnå så mange politiske kompromisser med de nevnte samarbeidspartnere som mulig.

Hagens drøm fremstilles som ny, men det er den ikke. Han hadde den samme drømmen for ti år siden, men valgte å kaste ut liberalistene, og starte med ny merkevarebygging rundt begrepet «Frp» og jakt på en ny velgerbase. Siden ledelsen i partiet nå går så klart ut med målet om regjeringsmakt, er dette et signal om at arbeidet med å bygge og markedsføre «Nye Frp» er avsluttet.

Hagen drømmer om flertall ved valget i 2001 sammen med Høyre, KrF og Venstre. Et slikt flertall kunne etablere samarbeid om flere saker: Større valgfrihet innenfor skole, helse og familiepolitikk, mer næringsfrihet, mindre byråkrati og skjemavelde, lavere skatter og avgifter (evt. vridning til mer forbruksbeskatning), forenklinger innen offentlig sektor, og mer bruk av anbud. På områder som miljø, kollektivtrafikk, genteknologi og ikke minst innvandrings- og integreringspolitikk vil det bli verre å skape enighet.

Motsatsen til ovennevnte politikk vil være større satsning på offentlig sektor, mindre fokus på individuell valgfrihet og konkurranse, og bestå av et samarbeid mellom Ap, SV og Sp.

Politiske kommentatorer forsøker å gjøre det til en naturlov at Frp's velgermessige tyngde tvinger frem et samarbeid med de øvrige ikke-sosialistiske partier, gjerne helt inn i regjeringskontorene. Da overser de den viktigste grunnen til ikke å samarbeide med Frp: partiets kollektivistiske syn på nye landsmenn, og det ofte rabiate overspillet i partiets syn på innvandring og integrering. Hagen håper naturligvis at å forhandle utfra styrke i Stortinget, med et strømlinjeformet partiapparat og en polert fasade, skal få de andre ikke-sosialistiske partier til å falle for fote. Det kan hende han forregner seg.

For de fleste er Frp synonymt med innvandringsmotstand, i noen tilfeller med helt rabiat overspill på området. Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe står for overspillingen, og i media heller mange til at disse er en uunnværlig del av Frp. Slik er det nok ikke for Hagen, de nevnte herrer trenger ikke å være i første linje lenger. Frp's troverdighet hva angår innvandringsmotstand og assimilering i stedet for integrering er for lengst etablert. Frp trekker nå velgere på helse- og eldreomsorg, kriminalpolitikk og antibyråkrati. Dermed blir Hedstrøm mer av et mareritt for Hagen når målet er å bli stueren for samarbeid med andre partier. Han kan ofres.

Ifølge 2. nestformann Terje Søviknes skal innvandringsprofilen tones ned, men Frp. skal fokusere mye mer på integreringspolitikk. Og dermed vil de bli langt farligere for politiske motstandere og konkurrenter. Det blir ikke vanskelig for Hagen og co. å få gehør for at integreringspolitikken har spilt fallitt, og at dette er de gamle partienes skyld. Hagen forandrer fokus, men opprettholder et bilde hos velgerne av Frp som ekstremt opptatt av såkalt fremmedkulturelle. For velgere som har samme «fiendebilde» vil Frp fortsatt være eneste alternativ.

Statsminister Jens Stoltenberg appellerer i Dagbladet 28. juli til sentrumspartiene for å hindre at Hagen får makt. Problemet er at Hagen allerede har hatt makt, ved å være et i mange tilfeller vennligsinnet samarbeidsparti for regjeringen Bondevik. Forsvinner Sp som vippeparti, vil også den politiske enigheten mellom de gjenværende partier på ikke-sosialistisk side bli større. Dette vet Stoltenberg, og han vil hindre at denne alliansen blir mer etablert. Dessuten vet han at sentrum står i skarp opposisjon til Frp i alt som har med nye landsmenn og gjøre, og da blir dette innfallsporten i hans samarbeidsinvitt. Stoltenberg fortier at Ap har sine svin på skogen. Sammen med H og nettopp Frp har Ap skapt flertall for en stram innvandringspolitikk. Og mange av Hagens nye velgere efter splittelsen i 1994 er frustrerte Ap-velgere, som mener at Ap har sviktet på områder som helse, eldreomsorg, kriminalitet og innvandring.

Stoltenbergs skremmebilde av Frp står derfor ikke helt til troende. Han samarbeider selv med Frp når det er nødvendig.

Som andre tradisjonelt liberalkonservative partier i Vest-Europa står det norske Høyre overfor trusselen om å bli utkonkurrert av et høyrepopulistisk parti. De fleste steder har Høyres søsterpartier valgt konfrontasjon, som for eksempel i Frankrike. Noen steder har de valgt å flørte med de samme velgerstrømningene, og i Østerrike er regjeringssamarbeid allerede et faktum. Hva velger det norske Høyre?

Efter valget i 1995 var det Carl I. Hagen selv som forsøkte å tvinge frem et samarbeide med Høyre, og ville ha Høyre til å svelge motstanden mot å etablere et innvandringsregnskap. Oslo-samarbeidet strandet dessverre ikke på en klar moralsk motstand mot Frp's menneskesyn i forholdet til nye landsmenn hos Høyres ledelse. Det var en enkeltrepresentant, Khalid Mahmood, som veltet byrådssamarbeidet ved å gå ut av Høyre. Han hadde opprinnelig valgt sitt parti utfra tradisjoner representert av Jon Lyng, Jo Benkow og andre som ikke ville drømt om å flørte med Frp slik Oslo Høyre har gjort.

Høyres nestleder Inge Lønning og andre har tatt et klarere oppgjør med Frp på nevnte saksfelt, men vil Høyre holde skansene når regjeringsmakten lokker? Jeg frykter for svaret.

Det er ingen opplagt sak at Frp skal slippes inn i regjeringskontorene selv om partiet har 20% oppslutning eller mer. For potensielle samarbeidspartnere vil forutsigbar opptreden og tillit være avgjørende, uten at jeg skal stresse dette poenget her. Frp's stadige linjeskifter er velkjente.

I en så viktig sak som synet på nye landsmenn er forskjellen mellom de andre partienes og Frp's menneskesyn og politiske løsninger markant, for å si det forsiktig. Dette er den viktigste politiske grunnen til ikke å samarbeide med Frp, og til å forhindre at partiet kommer i regjeringsposisjon.

Planene om å pusse fasaden og forandre fokus vil gjøre partiet enda farligere for de andre partiene. Foreløpig har de vært elendige på å forklare velgerne grunnen til ikke å samarbeide med Frp. Det blir mest med skjellsord og besvergelser.

Mitt håp er at partiene klarere presenterer forskjellene mellom Frp og de andre når det gjelder flyktninge-, asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk.

Dernest tror jeg det ville være en fordel om partiene kom sammen om å skape det jeg vil kalle en integreringsplattform. Poenget må være å skape en enighet om hva integreringspolitikken består i, hvor den har sviktet - og så skape en felles plattform (i den grad det går) for en ny og bedre integreringspolitikk. I denne bør selvsagt et individfokusert menneskesyn ligge i bunn. Dersom partiene viser vilje til å gjøre noe konkret med integreringsproblematikken, og skaper en politisk borgfred, så vil dette signalisere både til Hagen, velgerne og ikke minst til våre nye landsmenn at Fremskrittspartiet aldri vil få innflydelse på denne politikken. I hvert fall ikke så lenge partiet opprettholder sitt kollektivistiske menneskesyn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media