Bør Hamsun nulles?

«Ser forlagene alltid bare etter litterær kvalitet, eller hender det at mindre gode bøker blir utgitt bare fordi forfatteren har et kjent navn?»

Hva er det som skjer når samtlige norske forlag refuserer en novelle av vår fremste prosaforfatter Knut Hamsun? Er det forlagene som mangler dømmekraft, eller er det Hamsun som er gått ut på dato?

Journalist og forfatter Vidar Kvalshaug gjorde nylig et stunt for Dagbladets Magasinet. Han tok for seg en novelle av Hamsun, oppdaterte språket til moderne norsk, men leverte den ellers uendret til 13 skjønnlitterære forlag under psevdonymet Ole K. Pedersen. I et følgebrev fortalte han at han hadde flere noveller på lager, og lurte på om forlaget kunne være interessert i utgivelse? Resultatet ble blank refusjon fra samtlige.

Som forlegger kan man velge å bli sur på journalisten og si at dette trikset er for enkelt. Det er et fjollete og usportslig påfunn, det er umulig å gjennomskue, og øvelsen er dessuten gjort før. Doris Lessing er et velkjent eksempel: Hun sendte en av sine nye bøker til flere forlag under psevdonym og ble refusert på alle fronter. Da hun etterpå sto fram, ble hun selvfølgelig antatt.

Men hvorfor være surmaget? Hvorfor ikke innrømme at episoden har sin underholdningsverdi, og heller beklage at ingen av forlagene gjennomskuet spøken? Da kunne de kjørt den helt til den litterære høyesterett: De kunne antatt novellen for utgivelse og meldt den opp til innkjøpsordningen. Så kunne vi kanskje opplevd at Hamsun hadde blitt nullet av Kulturrådet. For det er ingen tvil om at det isolert sett er en temmelig svak novelle, som hadde fortjent en nulling, selv etter dagens inflasjonsjusterte litterære normer. Slik sett har de tretten forlagene etter min mening bare gjort jobben sin.

I tillegg til at Kvalshaugs spøk med forlagene er morsomt gjennomført, er den vel egnet til å belyse sider ved diktning, forleggeri og lesning av litterære tekster som ved første øyekast er mindre gloriøse: Er det alltid bare kunstneriske hensyn som driver forfatteren til å skrive, eller fins det av og til mer jordnære motiver? Ser forlagene alltid bare etter litterær kvalitet, eller hender det at mindre gode bøker blir utgitt bare fordi forfatteren har et kjent navn? Og hender det kanskje at både lesere og kritikere ser annerledes på en tekst som er signert av Hamsun enn en som er signert av Kjell Gunnar Jøkulsøyr?

Novellen vi snakker om heter Zachæus, og stoffet i den er hentet fra Hamsuns opplevelser i Amerika i 1880-årene. Nøyaktig når den er skrevet, er ikke så lett å etterspore, men den ble gitt ut i novellesamlingen Kratskog i 1903. Hamsun ga ut hele tre bøker dette året. I tillegg til Kratskog var det reiseskildringen I Æventyrland og skuespillet Dronning Tamara. Ingen av bøkene rager særlig høyt i forfatterskapet, og Hamsuns biograf Robert Ferguson mer enn antyder at pengenød var et viktig motiv for utgivelsen: «Han var fremdeles brydd over gjelden til Bergljot fra kasinoferden til Belgia i 1901, og dette forklarer hvorfor han i 1903 utgav hele tre bøker.»

Alle som har lest sin Hamsun, vet hvor sterkt han mislikte å skylde penger. I denne perioden i livet sto han altså i gjeld til sin egen kone, og det likte han ekstra dårlig. I 1901 oppholdt han seg derfor flere uker i Belgia og spilte på kasinoer i håp om å tjene seg rik. Det gikk selvfølgelig galt, og endte med at Bergljot måtte kausjonere for ham og sende reisepenger for å få ham hjem igjen. Mange av Hamsuns brev fra denne perioden inneholder større litteratur enn de bøkene han ga ut. Når han skriver hjem til Bergljot fra Belgia, er han nesten på «Sult»-nivå i blasfemisk raseri:

«Jeg rejste ikke til denne fordømte Affære i nogen Letsindighed, men simpelthen i det ærlige Haab at kunde vinde lidt og betale tilbake til Bankbogen noget af, hva vi havde brugt opp af den. Men det har i Bund og Grund mislyktes - af min himmelske Faders Naade. Den utmerkede himmelske Fader har af sin velbekendte Naade nedsænket mig i den dybeste Elendighet, og han sidder vel nu og gnider sig naadig i Hænderne, for han har gjort et fint Arbejde./.../Nu spytter jeg ham i Fjæset for Resten af mit Liv. Han har selv givet mig dette Sindelag og har selv Ansvaret.»

Hvis Kvalshaug hadde sendt dette til 13 norske forlag, tror jeg minst 12 av dem hadde kjent igjen Hamsun på stilen. Men det fins ikke en setning i novellen Zachæus som holder samme litterære nivå. Og Kvalshaug jukser litt når han sier at novellen er en av Hamsuns mest kjente. Livets Røst er en kjent Hamsun-novelle, der en ung enke tilbringer natta med forfatteren H* mens liket av ektemannen ligger i rommet ved siden av. Kjent er også spillehistorien Far og Søn, som førte til at han ble beskyldt for å plagiere Dostojevskij. Samt den elleville Paa Turne, der han holder foredrag for tom sal i Drammen. Zachæus er det ikke så mange som har hørt om, for ikke å si lest.

Likevel har Kvalshaug et poeng når han minner om at Zachæus var god nok til å komme med i samlingen Noveller i utvalg, som ble redigert av Sigurd Hoel og Niels Lie til Hamsuns 100-årsjubileum i 1959. Og her er denne historien ved sitt vendepunkt, og det er på tide å forklare hvorfor Zachæus fortsatt er verdt å lese. Da må jeg først gi et kort referat av historien.

Handlingen utspiller seg på prærien, i et rent mannfolksamfunn. To irer er i tottene på hverandre hele tida. Polly er stedets kokk, Zachæus er «hans elendige landsmand som er næsten blind og bruker briller». I en arbeidsulykke skjærer Zachæus av seg fingeren, og for å ta vare på den legger han den på glass i motorolje. En dag topper krangelen seg ved at kokken stjeler fingeren og serverer Zachæus den til middag, hvoretter Zachæus tar kokken med seg ut og skyter ham.

Jeg vet ingen ting om hvorfor Kvalshaug valgte akkurat denne novellen til sitt eksperiment. Men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Sigurd Hoel valgte den til Noveller i utvalg. Med sine inngående kunnskaper både om psykoanalysen og om Hamsun, har han kjent igjen et helt sentralt motiv i forfatterskapet: Den narsisistiske helten som spiser på sin egen kropp.

Dette motivet, å spise på sin egen avskårne finger, finner vi igjen i den teksten som mange mener er Hamsuns og Norges viktigste bidrag til moderne, europeisk prosalitteratur, nemlig Sult. Der kan vi lese følgende avsnitt: «Til sist stak jeg pekefingeren i munden og ga mig til å patte på den. Det begynte å røre sig noget i min hjærne, en tanke som rotet sig fram derinde, et spillergalt påfund: Hva om jeg bet til? Og uten et øiebliks betænkning knep jeg øynen i og slog tænderne sammen.»

Hamsun er ikke noen elegant novellist som Kielland eller Kinck. Zachæus er verken formfullendt eller finslipt, men er den dermed kunstnerisk uinteressant? Historien om de 13 norske forlagene som refuserte Hamsun illustrerer hvor mye du tar bort når du stryker signaturen fra et kunstverk. (Dette gjelder jo ikke bare litteratur: En krusedull av Picasso er faktisk mer verdt enn en hvilken som helst barnetegning.) Leser man Zachæus i dag uten å vite at den er skrevet av Hamsun, er det et banalt hverdagsdrama med en overtydelig, psykoanalytisk symbolikk. I virkeligheten er den en del av Hamsuns tekstkorpus som man ikke uten videre kan skjære vekk.

Det er lett å se disse tingene når man leser en stor forfatter i ettertid. Kunsten for et forlag er selvfølgelig å få øye på talentet i de første famlende forsøkene.