KJÆRLIGHET ER:  Å være villig til å ofre egen lykke for den andre, mener Aksel Braanen Sterri. Foto: Geir Bølstad/ Dagbladet.
KJÆRLIGHET ER: Å være villig til å ofre egen lykke for den andre, mener Aksel Braanen Sterri. Foto: Geir Bølstad/ Dagbladet.Vis mer

Bør jeg få barn?

Er barna verdt all den ulykken de fører med seg?

Kommentar

I en alder av 28 begynner spørsmålet å melde seg: Bør jeg velge et liv med eller uten barn? Hvordan kan jeg vite hva som er det riktige valget?

Det er ikke første gang jeg tenker på om jeg bør få barn eller ikke. Ikke fordi jeg kjenner på lysten. Overhodet ikke. Men jeg har lenge reagert på med hvilken naturlighet folk vet at de skal få barn.

Ikke at det nødvendigvis er vanskelig å lage dem. Men har du sett hva barn gjør med foreldrene og deres andre livsprosjekter? Ikke akkurat en åpenbar vinnerformel, spør du meg.

Likevel sier de som går gjennom det at det er verdt det. Min mor sier vi barna er det viktigste i livet hennes og at hun på ingen måte angrer på valget. Liknende svar får du om du spør andre foreldre. Barn anses både for å være meningen i manges liv og en selvstendig kilde til lykke.

Men bør vi stole på mor? Det er velkjent at folk ikke er spesielt flinke til å analysere eget liv. Det å oppdra et barn er krevende og tar så mye tid at det bare er naturlig at etterrasjonaliseringen slår inn og overbeviser deg om at det er viktig: «Se hvor mye tid og ressurser jeg bruker på dette. Da må det vel være viktig.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen grunn til uro er vår selektive hukommelse. De mange tunge hverdagsstundene går lett i glemmeboka, mens de få fantastiske minnene fra ferier, første uttrykte «mamma», første skoledag og julaftener, lett kommer til minne. Da glemmer vi at livet består av flest grå hverdager.

Og ja, tror du ikke forskning støtter mistanken.

Vi blir mindre lykkelige av å få barn. De mest urovekkende studiene viser at lykkenivået ditt daler fra det øyeblikket du får barn og ikke når normale nivåer før barna er ute av huset igjen.

Med tanke på at de nevnte psykologiske mekanismene påvirker svarene på slike undersøkelser, er situasjonen trolig verre. Ved hjelp av metoder som skal unngå at vårt eget hode skal lure oss, kommer det å passe barna langt ned på listen over aktiviteter foreldrene liker å gjøre.

Det eneste som er verre er jobb og det å kommer seg til og fra jobb. Matlaging, shopping, husarbeid og tolv andre aktiviteter kommer foran det å passe på barna (se tabell 2, side 13 i pdf).

Og ikke nok med det. Det å få barn svekker også kvaliteten på forholdet ditt. For ikke å snakke om at du nå plutselig har det fremste ansvaret for et menneske som i lang tid er helt avhengig av deg. Ønsker du å skille deg? Da må du plutselig ta stilling til at skilsmissen trolig vil skade barnet ditt.

Men kanskje er det mening i livet, og ikke lykken og velværen, som er grunnen til å få barn. I denne ukas Morgenbladet skriver Lone Frank om hvordan lykke og mening ikke alltid går i hop. Mens de som er lykkelige gjerne er mottakere, føler gjerne de som gir en større mening i livet.

Tenk forskjellen på å være gjest i et selskap og ha det gøy sammenliknet med det å arrangere et selskap og se at andre har det gøy. Forelder-barn-relasjonen er kanskje det fremste eksemplet på en giver-mottaker-relasjon. I starten er barnet utelukkende mottaker, mens foreldrene gir og gir.

Det er godt å gi og føle at du gjør noe viktig.

Dette ser ut til å være et riktigere spor. De som blir foreldre snakker om prioriteringer som snus på hodet så snart barnet er i huset. Ting som før var viktige blekner i sammenheng med den nye poden. Et nytt liv som skal få oppleve planeten og alt den har å by på, er vel mye viktigere enn materiell suksess og statusjag?

Men heller ikke det er så enkelt. Det er klart at barnet, når det først er født, for mange tar posisjonen som det viktigste i livet. Men nå som jeg enda er barnløs, er jeg nødt til å ta stilling til om det å få barn er det prosjektet jeg har lyst til å fylle livet mitt med. Er det de, enda ikke skapte barna, som skal få min fulle og hele oppmerksomhet? Er det det mest meningsfulle prosjektet jeg kan bruke min tid på? Jeg tviler.

Det er likevel noe som trekker meg mot å få barn, som ligger bortenfor det å maksimere velvære eller mening i livet. Jeg tror det handler om dybde i følelseslivet.

Innsikten slo meg da jeg snakket med en kamerat om kjærlighetslivet. Han sa han ikke orket å leve sammen med damer med problemer. I den grad de er en byrde, kvitt deg med dem, mente han.

Men denne forståelsen av kjærlighet som en gjensidig bebyrdende kontrakt mellom to mennesker som sies opp den dagen den ikke lenger gjør deg lykkeligere, virker for meg å gå glipp av noe fundamentalt om hva kjærlighet faktisk er. Kjærlighet innebærer å være villig til å ofre egen lykke for den andre. Selv om livet ikke ble som forventet velger man å bistå den andre, ikke av tvang, men fordi du har gjort den andres velferd til din egen.

Og tilbake får du en følelse som er dypere enn den du finner i noen andre relasjoner.

Når foreldre snakker om barna sine er det den følelsen, bare enda sterkere, de snakker om. En bunnløs kjærlighet mot et annet menneske. Det gjelder ikke for alle, men det gjelder for mange.

Den følelsen er så tiltrekkende at den kanskje kan rettferdiggjøre de grå hverdagene som er dømt til å komme.