Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Lyset fra sjokoladefabrikken»

Bør komme med en advarsel

Norske «Lyset fra sjokoladefabrikken» kan få deg til å tenke over ditt eget liv på en måte som ikke er helt behagelig.

«Lyset fra sjokoladefabrikken»

5 1 6

Drama

Regi:

Dag Johan Haugerud

Skuespillere:

Andrea Bræin Hovig, Henriette Steenstrup, Birgitte Larsen, Andrine Sæther, Liv Glaser

Premieredato:

7. februar 2020

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Lyset fra sjokoladefabrikken»

«Får deg til å tenke over livet ditt»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er noe i samtaler mellom folk som det ikke er så mange filmskapere som klarer å gjengi, men som regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud fanger opp med perfekt gehør. Det er den subtile dansen av angrep og forsvar, følelsen av å bli kritisert, behovet for å rettferdiggjøre seg, kompleksene vi frykter at de andre skal gjennomskue, og forakten vi ikke kan hjelpe for at vi iblant kjenner på.

Ikke egentlig omsorgsfull

«Lyset fra sjokoladefabrikken» er en stillferdig og poetisk tittel på en lavmælt film som like fullt sitrer av aggressivitet og skyldfølelse.

Handlingen består av fem lange samtaler mellom venninner, der alle reagerer på forskjellige trekk hos de andre.

Tonen er på overflaten omsorgsfull, men under kan det ligge noe vaktsomt og endog krigersk.

Skyld og ansvar

Ingrid (Andrea Bræin Hovig) og Maria (Henriette Steenstrup) inngår i alle samtalene, og det er særlig Ingrids kvaler dette handler om. Hun er eiendomsmegleren som føler at de kultiverte venninnene ser ned på henne, og datter av en død mor som ikke klarer å slutte å tenke at hun bidro til å gjøre moren syk.

Venninnene hun snakker med i jentegjengen er komponister, filosofer og jurister, og de gir forskjellige svar når hun lurer på om morens død var hennes skyld. Ingen av dem er spesielt beroligende. «Lyset fra sjokoladefabrikken» er en sofistikert film om skyld, om hva slags ansvar vi faktisk har for andre, og om hva vi frykter omverden vil dømme oss for.

Tankevekkende

«Lyset fra sjokoladefabrikken» burde komme med en advarsel: Den kan fort vekk få deg til å tenke litt mer over ditt eget liv enn hva som er helt behagelig. Kanskje vil den få deg til å tenke over hvordan du gjenforteller episoder og hendelser fra ditt eget liv, og kanskje trekker dem sammen på en måte som gjør at du selv fremstår som noe mer passiv og uskyldig enn hva du egentlig er. «Jeg hadde ikke noe valg», har du kanskje sagt, om situasjoner der du kanskje hadde et valg likevel. Kanskje har du forsøkt å komme kritikken i forkjøpet, med forbehold og forklaringer, når du forteller om noe ved deg selv som du frykter at andre ikke vil like.

Samtidig stiller Haugerud også til skue de som lettvint feller dommer over situasjoner de selv ikke har vært i, selv om også dette fremstår som noe veldig menneskelig. Pianist og musikkprofessor Liv Glaser er med i en av samtalene, snakker om mørket i Maurice Ravels musikk og er med på å bygge en høyere himmel over fortellingen, som ellers finner sted i uglamorøse Oslo-gater. Samtalene er jo som musikkstykker: De klukker gemyttlig avgårde, men plutselig kommer en mollakkord som signaliserer noe mørkere.

Dempet humor

Gjennom en rekke filmer, sist den kritikerroste og prisbelønnede «Barn», har Haugerud vist at han klarer å blande dypt alvorlige temaer med en finstemt humor, som springer ut av hverdagslige situasjoner og som ikke gjøre noe stort nummer ut av seg. Skuespillerne har jobbet med ham i mange år, og treffer tonen akkurat som de skal. «Lyset fra sjokoladefabrikken» er en kort, ettertenksom film som rommer forbløffende mye. Den ga meg faktisk lyst på sjokolade også.

.