Anmeldelse: «Lyset fra sjokoladefabrikken»

Bør komme med en advarsel

Norske «Lyset fra sjokoladefabrikken» kan få deg til å tenke over ditt eget liv på en måte som ikke er helt behagelig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Det er noe i samtaler mellom folk som det ikke er så mange filmskapere som klarer å gjengi, men som regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud fanger opp med perfekt gehør. Det er den subtile dansen av angrep og forsvar, følelsen av å bli kritisert, behovet for å rettferdiggjøre seg, kompleksene vi frykter at de andre skal gjennomskue, og forakten vi ikke kan hjelpe for at vi iblant kjenner på.

Ikke egentlig omsorgsfull

«Lyset fra sjokoladefabrikken» er en stillferdig og poetisk tittel på en lavmælt film som like fullt sitrer av aggressivitet og skyldfølelse.

Handlingen består av fem lange samtaler mellom venninner, der alle reagerer på forskjellige trekk hos de andre.

Tonen er på overflaten omsorgsfull, men under kan det ligge noe vaktsomt og endog krigersk.

Skyld og ansvar

Ingrid (Andrea Bræin Hovig) og Maria (Henriette Steenstrup) inngår i alle samtalene, og det er særlig Ingrids kvaler dette handler om. Hun er eiendomsmegleren som føler at de kultiverte venninnene ser ned på henne, og datter av en død mor som ikke klarer å slutte å tenke at hun bidro til å gjøre moren syk.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer