Bør Kongen outsources?

Kongens styringsfunksjoner er rent symbolske og kan uten uheldige konsekvenser endres, reduseres eller avskaffes, skriver Rolf Normann Torgersen

HVORFOR ER DEBATTEN

om monarki eller republikk så overfladisk og følelsesbetont? Og hvorfor er denne debatten så servil og ha-stemt og fokusert på bagateller som kongehusets medlemmers klededrakt, oppførsel og uttalelser? Vi lar oss blende av den kongelige eventyrverden og stråleglansen, og må finne tilbake til virkelighetens verden. Kongehusets daglige og konkrete oppgaver må analyseres og vurderes for å se om det er mulig å forenkle og kanskje fornye statssjefens stilling, ved at noen av de kongelige ytelser innskrenkes eller avskaffes og eventuelt overtas av andre offentlige personer.

1. KONGEN OG FOLKERETTEN

: Kongen er statssjef og representerer Norge i ulike sammenhenger. Han skal som sådan ta imot fremmede lands statssjefer, statsministre og ambassadører. I 2002 var det 27 ambassadører og 16 utenlandske politikere. Svenskekongen tok imot 56 ambassadører, ofte 4 om dagen. Ordningen har grunnlag i folkeretten, men Norge bestemmer selv hvor «fint» man skal ta i mot slike gjester. Det vil ikke bli noe ramaskrik ute i verden at vi i Norge leveres ambassadørenes akkreditiver ved en liten høytidelighet på utenriksministerens, stortingspresidentens eller statsministerens kontor. En utenlandsk statsminister er her for å snakke politikk og ikke småprate med statssjefen. En utenlandsk statssjef bør dog få adgang til å hilse på sin kollega.

En annen internasjonal «kongeoppgave» for statssjefer (og det er jo mange hundre av dem) er å reise rundt og besøke hverandre . Det er nærmest rene høflighetsreiser, men man prøver jo samtidig å reklamere for norske eksportinteresser ved at 100 næringslivstopper følger i kjølvannet. Kongen var i 2002 på offisiell reise i 2 land. Svenskekongen i var i 6 land. Et to dagers besøk i Belgia i fjor kostet 3 mill. kr. Dette er en helt betydningsløs praksis, men gleder nok de mange deltakerne. Og vi hører lite om hvor mange kontrakter som inngås ved slike besøk.

2. KONGEN SOM RIKETS STYRER

: Kongens oppgaver i samband med styringen av riket er jo i prinsippet viktig. Forholdet er bare at noen styring finner egentlig ikke sted, kongens styringsfunksjoner er rent symbolske og kan uten uheldige konsekvenser endres og reduseres eller avskaffes. Det gjorde man som kjent ved revisjonen av den svenske Grundlagen i Sverige i 1974. I Sverige er det statsministeren som leser opp regjeringserklæringen. Slik burde det være i Norge også. Hele operasjonen er i et rituale uten reell betydning, - etpar timer etpar ganger i året. Innholdet i talen kunne meddeles Stortinget ved en vanlig St.meld. og Stortingspresidenten kunne foreta åpningen uten militært oppbud.

En annen tilsynelatende viktig oppgave for kongen er å delta i styringen av Norge ved «å holde statsråd på Slottet». «Uhyre viktig», sa hoffsjefen da kongen var syk og avisene spurte litt etter fakta. Det innebærer at kongen og kronprinsen holder ca. 40 møter på Slottet, en halvtime hver fredag. Der behandles og vedtas såkalte kongelige resolusjoner, dvs. beslutninger om at kongen sier seg enig i forslag fra Regjeringen. Det hender meget sjelden at det gjøres gjør noen merknader. En lekkasje forteller at kong Olav ga uttrykk for misnøye over lovforslaget om tvungen bruk av bilbelter, men han stoppet klokelig ikke saken. Det er ikke mange «Sager af Vigtighed» som fortsatt går i statsråd. I Sverige var antallet saker blitt meget stort, ca. 30 000 pr. år. De ble referert for kongen i puljer på flere hundre, og vedtatt «en bloc». Dette var så lite verdig at en reform var nødvendig. Sakene vedtas nå av regjeringen alene, som «regeringsbeslut». Å holde statsråd på slottet er derfor en unødvendig formalitet som uten betenkelige konsekvenser kunne avskaffes og avgjøres med et sluttstempel på regjeringens bord. Det er tilsynelatende en enkel reform å endre ordene kgl.res. til regj.res, men det er ikke enkelt å endre Grunnloven. Et stort arbeid vil det også være å «renske» opp juridisk, fordi ordet «Kongen» går igjen overalt i hele det norske regelverks 700 lover og 5000 forskrifter.

3. KONSTITUSJONELLE OPPGAVER

: Kongen er i Grunnloven gitt «konstitusjonelle oppgaver», i militære saker, kirkelige saker, og også tildeling av ordener og medaljer. Oppgavene betyr intet og kan meget vel overtas av ulike toppsjefer i statsforvaltningen, som forsvarssjefen, biskopenes preses i kirkelige saker, av stortingspresidenten eller regjeringsmedlemmer der det ligger til rette for det. Og ordensvesenet burde kunne avskaffes, som i Sverige, eller overlates til regjeringen

4. REPRESENTASJONSOPPGAVER

: Kongen utfører først og fremst representasjonsoppgaver som ikke er omtalt i Grunnloven. Det er å vinke til barnetog 17.mai (men bare i Oslo), å «åpne» veger, bruer, institusjoner, jubileer, konserter, festspill. I tillegg til det vanlige virke på Slottet hadde kongefamilien i 2002 155 slike offisielle oppdrag. Kongehuset brukte 240 dager til å klippe bånd og klappe barn. I Sverige fikk kongehuset i 2002 i alt ca. 1000 invitasjoner fra institusjoner, o.l. Som regel er det ikke noe storslått seremoniell ved disse begivenheter. Det holdes korte taler, eventuelt «avdukes» et monument, det viftes med flagg, det lages espalier av skoleklasser, spilles hornmusikk, barn og voksne vinker, og små barn overrekker små blomsterbuketter (som ofte overlates til adjutanten). Kongehusets primærfunksjoner er å smile og vinke, veksle vennlige ord, vise interesse og spise en lokal middag. Alt dette kunne også en fylkesmann gjøre, med flagg og det hele.

Kostnadene ved disse «kongelige» oppgavene er små. Dessuten trenger folk litt festivitas i hverdagen. Hornmusikk og flagg må likevel kunne arrangeres for enhver «høytidsperson» og det er klart at oppgavene kan utføres av andre. Ved åpningen av festspillene i Bergen våren 2003 ble det en kollisjon av prioriteringer og brudd på en mer enn 50-årig tradisjon hvor kongen hadde foretatt åpningen. Kongefamilien reiste på statsbesøk til Belgia, og kronprinsen ble ikke beordret hjem fra London. I siste liten fikk man Erik Bye til å foreta åpningen og bergenserne viste en viss misnøye.

Noen ønsker

monarkiet opprettholdt, andre ønsker det avskaffet. Det er gode grunner for begge løsinger, men vanskelig å dempe mediastyret. Det finnes også mellomløsninger, som den svenske fra 1974. Forvaltningen kan åpenbart overta de fleste av statssjefens oppgaver. Ved å analysere de kongelige oppgaver kan man få vurdert deres symbolverdi og «samlende kraft» monarkiet egentlig er. Tiden er kanskje er inne til å avskaffe eller redusere enkelte offentlige oppgaver som er gjenstående, unødvendige og upraktiske relikter fra gammelt, - i en medieskapt avdempet stråleglans.