Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bør kurderne stole på USA?

Når fremmede soldater igjen rykker inn over det oljerike Midtøsten, er det all grunn til spørre

MANGE KURDERE

håper at USAs krig skal ende med frihet for folket i den irakiske delen av Kurdistan. De snautt 10 prosent av kurderne som lever i Irak har gode grunner til å ønske en slutt på regimet i Bagdad. De ser på Saddam Hussein som okkupant. Men skal vi vurdere Englands og USAs sannsynlige mål, bør vi se det i lys av historiske fakta.

Da England og Frankrike høsten 1918 beseiret Det osmanske riket, sendte de ut en felleserklæring om at deres todelte mål med krigen hadde vært «den fulle og endelige frigjøring av de folkene som så lenge har vært undertrykt av tyrkerne, og å bygge opp nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal hente sin makt fra den innfødte befolknings frie utøvelse av initiativ og valg.»

Det hørtes lovende. Men da stormaktene i 1923 undertegnet fredsavtalen i Lausanne, delte de kurdernes land. I stedet for «full og endelig frigjøring» ble det starten på foreløpig 80 år med firedelt okkupasjon. To år etter Lausanne uttalte Englands koloniminister L. S. Amery at Irak var «et utmerket treningsfelt for flyvåpenet».

DA KAMPENE PÅ

1960-tallet bølget fram og tilbake mellom Bagdad-regimet og kurderne i nord, var det kurdiske samfunnet her dominert av klanledere. Den største av dem var den legendariske Mele Mistefa Barzanî. Formet som han var av klantradisjonene, inngikk han gjerne avtaler med fremmede herskere.

USAs president Nixon og Henry Kissinger besøkte i mai 1972 den iranske sjahen. De avtalte at USA skulle hjelpe Barzanî i kampen mot Bagdad. Året etter uttalte Barzanî: «Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.» Han hadde så stor tillit at han sendte gaver til utenriksminister Kissingers bryllup, gaver som Kissinger holdt hemmelig, både for bryllupsgjestene og amerikansk offentlighet.

Barzanî kjente neppe det spillet som Nixon og Kissinger drev bak kulissene. Det var nok et sjokk for ham da iransk TV 6. mars 1975 meldte at sjahen hadde inngått en avtale med Saddam Hussein om å stanse all amerikansk og iransk hjelp til kurderne i Irak. Åtte timer etter undertegninga av Algerie-avtalen begynte iranske trailere å frakte de mest avanserte våpnene fra krigsområdet og tilbake til Iran.

FIRE DAGER

etterpå skrev Barzanî brev til USAs utenriksminister:

«... våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sin største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk .(...) Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem».

Svaret kom aldri. «Secret service-operasjoner er ikke misjonsvirksomhet», svarte Henry Kissinger da CIA-sjef Colby den 22. mars spurte hvorfor han ikke svarte.

Det kurdiske nederlaget ble knusende. I et seinere brev, skrevet fra eksil i USA, sier en bitter Barzani at «jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte».

Nixons og Kissingers spill med kurderne ble gransket av Pike-kommisjonen, oppnevnt av Kongressen i USA. Her omtales kurderne som «våre klienter». Dobbeltspillet avdekkes bit for bit. Rapporten slår fast at «presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne [dvs. kurderne] ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo [dvs. Irak]. Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i forhold til andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

USA MISTET EN

nær alliert da Sjahens regime i Iran ble knust i 1979. Men da Saddam Hussein neste år gikk til krig mot Iran, tok det ikke lang tid før dagens amerikanske forsvarsminister Rumsfeld kom til Bagdad for å opprette en ny allianse. Saddam Hussein ble Vestens medspiller. I boka Dødens spekulanter dokumenterte K.M. Timmermann i 1992 hvordan Vesten hadde utstyrt Saddam med masseødeleggelsesvåpen.

Våpnene ble brukt, mot Iran og mot Iraks egen befolkning. I 1988 gjennomførte Saddams regime Anfal-kampanjen med formål å fjerne den kurdiske bygdekulturen. Anslagsvis 4000 landsbyer ble ødelagt. Kurdiske menneskerettsaktivister har konkludert med at 182000 mennesker ble drept eller forsvant. Det var sju måneder med industriell utrydding, basert på detaljerte ordrer fra Saddams nevø Ali Hassan al-Majid.

MIDDLE EAST WATCH

har, etter å ha studert tusenvis beslaglagte dokumenter, karakterisert kampanjen slik: «Det var ikke ment å være en straff til skrekk og advarsel for kurdere for deres antatte eller mulige samarbeide med Iran eller støtte til kurdisk gerilja. Straff kan ikke virke avskrekkende hvis det ikke er noen igjen til å trekke lærdom. Anfal hadde ikke til hensikt å avskrekke. Anfal var en «endelig løsning» iverksatt av den irakiske regjering, Ba,ath-partiet og den irakiske hæren. Hensikten var at kurderne i irakisk Kurdistan og deres landsens livsstil skulle forsvinne for alltid».

Fra Washington kom det ingen protester mot at USAs allierte begikk slike forbrytelser.

Fire måneder etter Anfal var det presidentskifte i USA. Papa Bush, far til dagens president, flyttet inn i det hvite hus. Fra sin forgjengers stab fikk han et notat om Irak, hvor konklusjonen var kort og klar: «Vi må på ingen måte knytte oss til det 60 år gamle kurdiske opprøret i Irak eller opponere mot Iraks legitime forsøk på å knuse dette». Det Hvite Hus betraktet den industrielle myrdinga under Anfal, som et legitimt forsøk på å knuse kurdisk opprør.

SOM VI HUSKER

gikk Papa Bush to år seinere til krig mot Irak av helt andre grunner. Over Radio Voice of America erklærte han 15. februar 1991 at «... det er en annen måte å få slutt på blodsutgydelsene. Og det er at de irakiske militære og det irakiske folk tar saken i sine egne hender for å tvinge Saddam Hussein, diktatoren, til å gå av».

Den kurdiske befolkninga tok han på ordet. Folkeopprøret som starta 5. mars 1991 i byen Rhanya befridde raskt den kurdiske landsdelen. Mange trodde at de ville få amerikansk hjelp.

Men slik gikk det ikke. Da Saddam Hussein sendte hæren nordover i slutten av mars, ble nær to millioner sivile drevet på flukt. En kurdisk frihetskjemper har fortalt om angrep fra irakiske helikoptre:

«De alliertes fly var på himmelen. Helikoptrene var under dem og skjøt mot befolkninga, og de allierte gjorde ingenting. Nær Silemanî er det et kjent sted som heter Berder Karaman. Det er i Bazyan-området. De allierte gjorde ingenting da vi kjempet mot regjeringsstyrkene der og de irakiske helikoptrene bombet oss med napalm og brennende kjemikalier.»

DE SOM TROR

at kurdere kan stole på Baby Bush, i motsetning til Nixon og Papa Bush, bør huske den nære fortida. USA spiller fortsatt på to hester. Baby Bush er alliert med Tyrkia, den ene av Kurdistans okkupanter. Samtidig er han alliert med to kurdiske lederne Barzanî (KDP) og Talebanî (PUK) i nordlige Irak. De to følger gammel klanledertradisjon med å alliere seg med fremmede herskere i stedet for å stole på sitt eget folk. For USA kan dette holde ei kort stund fordi både Tyrkia og de to partilederne er avhengige av USA.

Men sannsynligheta er stor for at klan- og partilederen Mesûd Barzanî i dag gjentar sin fars skjebnesvangre feil fra 1972 fordi også han stoler på USAs løfter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media