Bør lån bli en menneskerett?

De økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettighetene er ment å oppfylles progressivt, og mikrokreditt kan definitivt være et steg på denne veien.

HVIS DU HVER eneste dag må leve fra hånd til munn, er det umulig å opparbeide seg kapital eller få lån hos en bank. At flere hundre millioner mennesker nektes banktjenester, er med på å sementere fattigdom.De fleste som har reist med drosje et sted i Afrika sør for Sahara, er kjent med følgende scenario når du setter deg inn i bilen: Sjåføren kjører rett inn på nærmeste bensinstasjon, og ber om betalingen sin. Deretter fyller han det antall liter bensin turen krever, og setter av gårde til bestemmelsesstedet. Er sjåføren heldig, faller ikke en av bilens deler av på denne turen, heller. I så fall sitter han igjen med et bittelite overskudd, som kanskje er nok til å skaffe han og familien et brød den dagen. At overskuddet noensinne skal bli stort nok til at han en dag kan møte med full tank på jobben, er bare en drøm.

HISTORIEN illustrerer godt mange fattige mennesker største problem. Å skaffe de aller mest nødvendige basisvarer til seg og familien, krever så mye at det nærmest blir umulig å bygge seg opp en form for kapital som du kan investere i noe som gir deg større inntekter. Når du som fattig heller ikke får lån i banken, fordi du ikke kan stille med noen form for garanti, er du fanget i en ond sirkel. Uansett hvor mye initiativ og skaperkraft du har, blir det uten kapital nærmest umulig å gjøre noe med situasjonen du befinner deg i.Under toppmøtet for hundrevis av mikrofinansinstitusjoner i november, lanserte nobelprisvinner Mohammad Yunus tanken om at retten til sparing og lån må formuleres i de universelle menneskerettighetene. For mange vil tanken virke naiv; hvordan i all verden skal det gå med bank- og forretningsliv hvis alle fikk rett til å låne penger, uten å kunne stille noen form for sikkerhet?

TOPPMØTET TOK imidlertid imot forslaget til Yunus på en helt annen måte, rett og slett fordi deltakerne vet hva mikrofinans handler om. I de aller fleste prosjektene handler det nemlig om at små, lokale bankinstitusjoner både tilbyr sparekonti og mulighet til små lån. De fattige låntakerne har ingen form for materiell sikkerhet å stille, men betaler likevel tilbake så jevnt og trutt at de fleste norske banker har grunn til å bli grønne av misunnelse (en tilbakebetalingsprosent på 99-100 er vanlig).Hvordan er det mulig? De fattige kan riktignok ikke stille materiell garanti noen bank ville være fornøyd med, men de har en annen ressurs; de har hverandre. I et låneprosjekt går 15-20 mennesker (som regel kvinner) sammen i en gruppe, og garanterer for hverandres lån. Det vil si at hvis en i gruppa ikke etterlever sine forpliktelser, må de andre dele ansvaret for denne personens mislighold. Denne formen for sikkerhet skaper ikke bare et sosialt press på at hver enkelt skal overholde sine forpliktelser, men skaper også en ny form for fellesskapsfølelse som kan gi hele lokalsamfunn et løft.

FOR PLAN ER mikrofinansprosjekter en integrert del av en helhetlig tilnærming til fattigdom i mange av de områdene der vi arbeider. I tillegg til å jobbe med helsetiltak og utdanningsprosjekter for barn, søker vi å bedre familienes overlevelsesmuligheter gjennom tiltak som stimulerer husholdningsinntekten (noe som igjen skaper en bedre hverdag for barna, som er vårt viktigste mål). Det siste kan være alt fra å bidra til bedre landbruksredskaper, gjødsel og opplæring i jordbruksinntekter, til yrkesopplæring for voksne og - altså - mikrofinanstiltak. I de mikrofinansprosjektene som fungerer bra, hvilket gjelder de aller fleste, kan vi oppleve at hele lokalsamfunn kan få et løft. I en landsby i Senegal investerte kvinnene i en gruppe lånene sine i transport av jordbruksvarer de selv produserte. De leide seg rett og slett en bil, lastet inn varene og kjørte til markedet i storbyen i Saint-Louis. Der var prisene bedre, overskuddet ble større og få år seinere sitter kvinnene med egen bil, de har bygd seg en kornmølle og et bakeri, og de er blitt leverandører av ferdigforedlede varer til butikkene i storbyen. Alt dette har økt familienes inntekter, og blant annet ført til at alle barna i landsbyen går på skolen.

ALLE MIKROFINANSPROSJEKTER kan selvfølgelig ikke være like vellykkede. Eksempelet fra Senegal sier likevel noe om potensialet i ordningen. Når Mohammad Yunus ivrer for å gjøre finansielle tjenester til en menneskerett, er det fordi han ser dette potensialet. Da den internasjonale konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble innført i 1966, var det først og fremst retten til arbeid som sto i fokus. Utviklingen siden den gang har i høyeste grad aktualisert behovet for større utbredelse av finansielle tjenester, for eksempel for å kunne skape og utvikle sin egen arbeidsplass i områder der arbeidsmarkedet er stramt. De økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettighetene er ment å oppfylles progressivt, og mikrokreditt kan definitivt være et steg på denne veien.Spørsmålet er om kreditt bør være en rettighet, og følgelig reflekteres i menneskerettighetene. Vår erfaring viser at det å yte kreditt kan være et viktig verktøy for å realisere de øvrige rettighetene. Det bør derfor absolutt drøftes om ikke statene gjennom menneskerettighetene bør pålegges å legge til rette for at alle deres innbyggere skal kunne få kreditt, selv om de i utgangspunktet ikke kan stille garanti. Plans, og andres, mikrofinansordninger viser jo at det er fullt mulig med bedre tilbakebetalingsprosent enn norske banker, selv om lånene går til de fattigste av de fattige. Om retten til kreditt blir stadfestet i menneskerettighetene, vil det være med å tvinge fram alternative former for sikkerhetsstillelse.