Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bør leger sykmelde?

Mens fysioterapeuter og kiropraktorer slåss for retten til å sykmelde, er det fra legehold vanligere å høre en bønn om å få slippe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER BRÅKET OM sykefraværet tidligere i høst har regjeringen inntil videre satt forslaget om å svekke sykelønnsordningen på vent. I stedet skulle partene i arbeidslivet utarbeide alternative måter å få ned sykefraværet på. Hele to og halv milliard kroner ønsker Bjarne Håkon Hanssen at innsparingsforslagene skal dekke inn på neste års budsjett. Tidlig i november skal det såkalte Stoltenberg-utvalget presentere sine forslag.I mellomtiden kan vi spekulere på hvilke tiltak som kan komme på tale. For eksempel hørte jeg arbeidsgiversidens optimistiske forslag om at alle sykmeldte automatisk skulle friskmeldes, i hvert fall delvis, etter seks uker. Vi får gå ut fra at det må bli noen unntak. Og at leger fortsatt kommer til å ha et ord med i laget, som sakkyndige.

FOR STRENGT TATT er det sakkyndige rådgivere vi er når vi som leger utformer våre pasienters sykmeldinger. Formelt er sykefravær et anliggende mellom ansatt og arbeidsgiver de første 16 dagene, og deretter mellom «medlemmet» og folketrygden. Helt siden vi fikk sykelønnsordningen i 1978 har det vært slik at en leges sykmelding ble etterspurt etter mer enn tre dagers fravær. Det legen i virkeligheten gjør, er å gå god for at fraværet fra arbeidet skyldes funksjonssvikt som følge av sykdom eller skade, altså at det er en medisinsk årsak til fraværet - noe vedkommende ikke selv kan lastes for. Det skal altså trekkes grenser mot skoft, arbeidskonflikter, og alle andre mer og mindre aktverdige grunner til å være borte fra jobben. Fravær som skyldes syke barn er unntaket. Det er legitimt inntil ti dager, og legges til omsorgspersonens eget fravær, uten separat statistikkføring.Så langt er regelverket greit. Men sykdom og helse er ikke matematikk. I gråsonene mellom sykdom og andre slags årsaker til arbeidsuførhet vil det alltid bli snakk om et visst skjønn. Og da spørs det - er det opplagt at leger er de rette til å foreta et slikt skjønn?Iblant høres røster som mener at leger bør ut av dette arbeidet. Ikke minst hører jeg det fra mine egne lege-kolleger. Særlig blant de yngre, som ofte gir uttrykk for at de opplever disse vurderingene som vanskelige. Ta denne kalk fra oss, lyder klagene, særlig når de iblant opplever at de får skylda for «det høye sykefraværet». «Legene sitter på nøkkelen», underforstått - at de er for slepphendte, sier for eksempel tidligere helseminister Dagfinn Høybråten. Erna Solberg ville ha en ordning med overprøving av fastlegenes erklæringer

LEGER KAN IBLANT føle seg som fattigforstanderne i gamle dager, som var pålagt å sortere verdige fra uverdige trengende, og som også ble beskyldt for slepphendthet når utbetalinger av forsorgspenger steg under bølger av arbeidsledighet. Det er alltid lettest å få øye på det siste leddet i årsakskjeden, her legemliggjort ved den som velsigner utbetalingene. Årsakene bakenfor kan det være verre å få øye på. I påfallende grad er både regjering og opposisjon mest opptatt av de siste leddene i den årsakskjeden som leder til sykmeldinger og uførepensjoner. Og dessuten mer opptatt av attføring og velferdsreformer, i nedre ende av sykmeldingsprosessen, enn å stille spørsmål om hvor og hvorfor prosessene startet: For eksempel om de selv har medvirket til politiske rammebetingelser som skaper et mer ekskluderende arbeidsliv. Alle fastleger opplever å få pasienter i fanget med kroniske sykdommer som knapt ville blitt notert som medisinske diagnoser på en sykmelding, dersom pasientene ikke var kommet i klemme på et konkurransejaget arbeidsmarked som ikke vil ha dem.

MEN NÅ VAR DET altså legenes rolle. Hva om leger trakk seg helt ut av dette? Kunne vi ikke bare overlate dette til «partene»? La den ansatte forklare og begrunne sitt fravær overfor arbeidsgiver og trygdekontor direkte? Så kunne vi leger ta oss av det rent medisinske. Det er verdt en tanke. Ikke minst fordi vi har forskning som viser at pasientene selv er de beste til å forutsi varigheten av de sykmeldinger de går inn i. De gjør det mer presist enn både legen og trygdekontoret. Det kan også være fordelaktig om pasienter selv går tilbake til jobb så snart de kjenner seg friske nok. Det er for eksempel en tendens til at legers sykmeldinger strekker seg til en mandag. Legen må gjøre et skjønn, og da er det fristende å legge inn helga som ekstra tilfriskningstid. Kanskje kunne den syke begynt på jobb torsdagen før?

LIKEVEL, ER DET SÅ opplagt at vi ønsker oss slike direkte møter under sykdom, uten en lege som sakkyndig? For noen ville det sikkert være greit. Særlig for dem som har lønn og anseelse på et nivå der man lett og ubesværet kommuniserer med sjefen. Men ikke alle synes det er like greit å fortelle arbeidsgiveren om sine ulike tilkortkommenheter, om det er migrene, infeksjoner, svangeskapskvalme eller depresjoner. Ja, selv kreftdiagnoser kan noen ønske å holde for seg selv. Det kan være gode grunner til å ha en lege å betro seg til. Ikke minst er det viktig å ha et skjermet rom, der den syke kan formulere sine tanker og diskutere sine bekymringer med en person som har greie på helse og sykdom. Og kanskje er det praktisk at det skjønn denne personen deretter kommer fram til, sammen med pasienten, anerkjennes av alle parter? Det er i det hele tatt interessant at leger av noen oppfattes som slepphendte. En slik karakteristikk står i kontrast til det de aller fleste ville observert om de var flue på veggen når slike saker diskuteres leger imellom. Man kan til og med lese det på nettsteder der slike diskusjoner foregår (f. eks. google seg til nettstedet Eyr). Da hører man arbeidsmoralistenes stemmer hele tiden. Leger er jo dessuten selv vant til å jobbe mye.

DERMED ER DET IKKE sagt at leger alltid gjør sin jobb med sykmeldinger godt nok. Legeforeningen har for eksempel vært langt inne i avtalen om et inkluderende arbeidsliv, og blant annet medvirket til at nær halvparten av alle landets fastleger har gjennomgått intensive såkalte IA-kurs. Men dette arbeidet har dabbet av. Det virker i det hele tatt uklart hva slags rolle den medisinske kyndigheten skal spille i den nye velferdsetaten (NAV). Å utføre gode funksjonsvurderinger av syke er utvilsomt krevende. Den nye NAV-etaten bør ta et fortsatt tydelig ansvar for fagutviklingen på dette feltet, både sentralt og ute i kommunene. Mitt råd til Bjarne Håkon Hanssen vil være å ha litt is i magen, og ikke innføre ordninger som svekker eller byråkratiserer en sykelønnsordning som folk flest åpenbart setter stor pris på. Dessuten tror jeg at leger fortsatt skal ha en sentral rolle i sykelønnsordningen, ikke minst som betrodd forhandlingspartner for pasienter som trenger noen å rådføre seg med. Likevel skulle jeg gjerne foreslått en utvidelse av egenmeldingstiden til en uke. Det er grunn til å tro at dette kunne kortet de korte fraværene. På den annen side betyr de korte fraværene så ubetydelig lite i Hanssen store regnestykke. Derfor er det viktigere at vi står opp for en helsetjeneste og en sykelønnsordning der flere enn en deprimert statsminister kan føle seg trygg og beskyttet.